REISEBREV NR 4: SPANIA OG PORTUGAL

Vi har vært på tur i 109 dager og har logget 2514 nautiske
mil. Første august sjekket vi inn i
Spania etter å ha krysset Biscaya, det føltes stort. Nå har vi seilt kysten av
Nord Spania , også kalt Costa del Morte (dødens kyst), kysten av Portugal og ut
500 nm sørvestover i Altanterhavet til
Madeira. At vi er kommet så langt er
helt fantastisk. Vi er fremdeles venner, ingen har matet krabbene og Lea har
oppført seg helt eksemplarisk. Litt smårusk er det alltid, tror hun ønsker å
holde oss litt i ånde slik at vi ikke blir helt latsabber dette året.

Det er fantastisk å være på tur, jeg er stolt hele tiden!
Det norske flagget henger og svaier på hekken og vi synes det er dødskult at vi
har seilt helt fra lille Bergen. Man
drømmer og snakker om langtur så lenge og plutselig så er vi der. Det er nå det
skjer og vi prøver å skynde oss langsomt og nyte hver dag.

Første landkjenning etter Biscaya var Viveiro. Et bra
alternativ når vinden ble for skarp for å seile direkte til La Coruna. Deretter
stoppet vi i Cideira som ble beskrevet som en fin ankerplass, det stemte. Der
lå vi to dager på anker og koste oss. 6 meter dybde med god sandbunn, det nye
Rocna ankeret satt som støpt og vi slappet av, fremdeles i rusen etter å føle
oss som hardbarka havseilere.

I La Coruna skulle mutter’n mønstre på 10 august. Vi ankom
noen dager før. Seilasene langs
nordkysten bar preg av lite vind og svære havdønninger.

La Coruna var skikkelig trivelig, her likte vi oss! Vi la
oss til i Marina Coruna og det var kjempebra. Vi fikk ARC rabatt. Vi utforsket byen, trente, syklet og dykket
og vasket båt til mormor skulle komme. På andre siden av byen lå en vanvittig
svær strand, bare så synd at det var iskaldt i sjøen. En morgen fant Reidun og
jeg ut at vi skulle ta en løpetur langs strandpromenaden rundt byen, ta en
dukkert på stranden og løpe tvers igjennom byen tilbake. Etter 5 km kom vi til
stranden. Bading: utelukket! Det føltes som om tærne frøs på sekundet i sjøen. Ok,
kjøpe fersk brød og så tilbake til båten. Lettere sagt enn gjort. Da vi hadde
løpt tre ganger forbi sammen busstoppet skjønte vi at vi ikke hadde sjans å
finne veien tilbake gjennom byen, det var bare å finne strandpromenaden og løpe
de 5 km tilbake til båten. Da hadde vi i hvert fall en pålitelig referanse:
havet. På høyre side ut, på venstre side tilbake med brødet under armen i 5 km …..
Orienteringssansen min som jeg vanligvis skryter av fikk seg en skrape…

Mormor kom om bord, knallkos! Vi kastet loss og bevegde oss
rundt pynten mot Finisterre. Dette kalles også dødens kyst, anbefales ikke om
vinteren! Vi hadde flotte forhold og la oss til i Muxia. En koselig liten
plass, helt uten nykker og superbillig! Utfordringen er at veldig få snakker
veldig lite engelsk, så vi kommuniserer så godt vi kan. I Muxia prøvde Reidun
seg på å fortelle om Sail for Hope på norsk/engelsk/spansk med håp om rabatt
som vi kan donere til prosjektet. Det skulle rett og slett vært filmet. I samme
seanse prøvde vi også å høre om buss forbindelse til Santiago de
Compostela. Det var bare utrolig vittig.
Både damen i marinaen og vi lo oss skakk for vi kunne like gjerne vært fra hver
sin planet. Måtte bare gi opp. En stund etter vi var kommet tilbake i båten dukket
hun opp med en lokal taxisjåfør som snakket 5% engelsk. Så vi fikk det til; kom
oss til Santiago de Compostela og fikk mimre litt fra pilgrimsturen for
halvannet år siden. Men, byen var full av turister nå, likte det bedre da vi
var der i mars og byen var stille.

Baiona, neste stopp. Dyr marina, men kjempefin by. Hvis man
gikk ett kvartal fra strandpromenaden kom man inn i trange og vanvittig
sjarmerende gater full av liv og folk.

Vi jobbet oss sakte mot Porto, Grete og jeg skulle fly hjem
via Lisboa den 17. august. Vi fant ut at Povoa De Vazim var nær flyplassen.
Uken med mormor Grete om bord gikk så altfor fort. Vi hadde det helt topp og
hun strålte fra øre til øre hele uken!

Jeg dro hjem for å fylle opp lønnskontoen, Erin og Reidun
seilte seg sakte mot Lisboa, ca 200 nm. De var innom Figueira De Foz, Nazare, Peniche (anker), Cascais (anker, havneavgiften der var ikke til
å tenke på engang) og Oerias hvor jeg mønstret på igjen. De meldte om sol og sommer som endelig hadde
kommet og sendte ekle bilder med seiling i bikini. Det ble litt jobbing også,
alle mastetrinnene kom opp (imponerende jobb av Reidun) og de hadde Lea på land
noen timer i Alges og fikk skiftet sinkanode på propellen som var spist opp
allerede. Erin hadde sydd reparasjoner på cockpit kalesjen og vindroret er
fixet.

2 september: en gledens dag. Vi er endelig fullt crew. Lene
dimmet 31 august og vi reiste nedover sammen. Det er Erins bursdag, 23 år, og
det er godt å være sammen. Jentene har
lagt seg i Oeiras. Dette er en marina som anbefales. Kjempebra service, gode priser (50% rabatt
for ARC deltakere). Ferske rundstykker levert i cockpit hver morgen. Flott
strandpromenade som ble brukt til løpetur om morgenen og 5 minutter til
stranden. Jentene dro til Ferrol i hele fire dager og vi gamletøttene koste oss
«home alone» i solskinn og skikkelig feriefølelse. Stort sett late dager, men vi monterte opp
solcellepanelene som jeg hadde med meg fra Bergen. Klarte utrolig nok å sjekke
inn 31 kg halvannen kvadratmeter solcelle panel på Norwegian til Lisboa uten
noe som helst diskusjon. Imponerende!

«LEA er skikkelig pimpet nå» sa Lene da hun kom om bord. Ja,
hun har fått et løft til denne turen. Det eneste som gjenstår nå er å reparere
watermakeren så er vi i boks. Noen småting igjen som må handles på Grand Canaria,
men nå er hun en skikkelig langturbåt. Vi har fått om bord en liten fryser (18
liter), helt kanon. Budsjettet er så
sprengt nå at bimini kan vi bare glemme. Men vi fikk sydd et solseil som vi
spenner opp over cockpit for å få skygge. Ja, det er sant, nå er vi der at
skygge er deilig. Vi produserer strøm så det holder med 2 x 200 watt
solcellepanel samt vindmølle. Reidun lurte på om hun kunne selge litt strøm J for å spre på et
trangt budsjett.

En flott uke i Oeiras, det er tid for å forberede oss for
Atlanterhavet! Første leg er til Porto Santo Madeira, ca 500 nm. Det er langt!
Vi beregner fire dager. Båten klargjøres, værmeldingen er god og mannskapet er
klar for havet!

Vi kaster loss fra fastlandet onsdag 9.9 klokken 1425. Det
er lite vind og vi motorseiler, føles helt greit. Havet viser seg fra sin beste
side og det er bare fryd og gammen. Jeg har endelig fått satellitt telefonen
til å snakke med pc’en slik at vi kan oppdatere vær underveis, men det ser
stabilt ut med vind fra NNØ. Noen andre båter i havnen velger å vente noen
dager på mer vind, men vi er rastløs og vil avgårde etter over en uke i havn.

Det er rart, havet er så stort, vi skal seile og seile i
fire dager for å finne en liten øy langt der ute. Dette har vi ikke gjort før,
og det er en spenning i magen. Jeg er spesielt flink til å bruke nattevaktene
til å fundere på hvor sprøtt det er at jeg befinner meg på denne lille båten
langt ute i havet.

Vi deler oss i to team, Reidun og Lene går 7-1 og Anne og
Erin 01-7. det er overskyet da vi står opp til første nattevakt, helt bekmørkt!
Føler havet og bølgene bruse langs skutesiden men ser ingenting. Wow, føles
spooky! Havet er rolig og det er bare store lange havdønninger som rusker litt
i oss. Erin og jeg tar 1.5 timer hver ved roret. Den andre legger seg godt til
rette på benk i cockpit og slumrer litt. Etter noen timer sprekker skyene opp
og hele melkeveien åpenbarer seg. Helt fantastisk og magisk å være der ute i
natten. Det er en vanvittig morild i sjøen og bølgene fra båten lyset opp havet.
Da skjønner jeg hvorfor jeg er der ute.

Får ikke gjort så mye fornuftig de første to dagene bortsett
fra å gå vakt og slappe av. Timesvis med å la blikket stirre ut på horisonten,
la tankene fly og kjenner at en blir litt uggen når en prøver å gjøre noen
annet. Men, etter to dager setter magen seg og man kan begynne å gjøre andre
ting. Lese for eksempel. Fiske. Vi bader
i Atlanterhavet, det er fire tusen meter ned og vi dupper i sjøen bak båten i
lyseblå sjø. En og en om gangen med tau rundt livet. får noen timer seilevind
hver dag, men det blir mye motor. Det blir varmere og varmere, snart har vi 21
grader på nattevakt og vi har 26 grader om dagen. BIKINISEILAS midtfjords!
Herlig.

Lørdag nærmer vi oss, ca 100 nm igjen til Porto Santo.
Egentlig så blir ETA midt på natten og vi har knallgode seileforhold helt inn.
Vi bestemmer oss for å seile så sakte vi kan for å drøye innseilingen til
soloppgang. Vi nyter dagen og bestemmer
oss for å lage ekstra kos det er jo lørdag. Da finner jeg ut at ho mor kan bake
boller. Kunne vedde på at jeg hadde sett en slik 1-2-3 bollegreie fra Toro et
sted. Skrudde opp dørkplater og sjekket gjennom alle lagre, neida, ingen lett
sak dette. Må rett og slett lage fra bunnen. Skrekk og gru, har ikke gjort det
siden 1981! Da er det godt å ha skipsbibliotek hvor man finner den rødrutete
kokeboken fra Ingrid Espelid. Den fikk jeg i 1985 da jeg flyttet til New York
av storebror Morten. Han har skrevet noe vittig på coveret og jeg flirer litt.
Kikker opp på bildet av Morten på veggen da jeg begynner å mikse deigen og han
ser litt skeptisk på meg. «Hm…lurer jeg . Er du skeptisk fordi jeg skal seile
over Atlanteren nå eller fordi jeg skal lage bolledeig?» Har en følelse av at det er bolledeigen han
bekymrer seg for. Kjenner et voldsomt savn og en enorm tristhet over at jeg
ikke får dele dette med han. Det var nå han skulle komme om bord, kjøpe halve
matlageret på Grand Canaria og kokkelere hele veien over. Det gjør så vondt akkurat nå.

Jeg sitter om natten på vakt og greier ikke riste av meg den
triste følelsen. Så sprekker skyene opp og hele himmelen er dekket av stjerner.
Jeg tenker at dette må være rette plassen å lege et knust hjerte og en uendelig
sorg over å miste sin beste venn. Jeg er på rette plassen akkurat nå, og på en eller
annen måte så vet han det.

Porto Santo opprant i morgengry, vi seiler på lysene av øyen
store deler av natten. Vi rundet den gule bøyen på kartet. Den sto bare på
kartet…..vi fant den aldri og det gjorde ingen andre heller. Så la vi kursen
rett mot stranden og droppet ankeret i soloppgangen. For en følelse! JA! Vi er
skikkelig hardbarka havseilere. Fy søren så kult. Porto Santo liksom, en
fiseliten øy langt der ute. Vi er her, på egen kjøl. JABBADABBADU! Hører Queen rulle i hodet mitt:
We are the champions my friend! HA HA HA HA HA!

Sikkert utrolig teit, men jeg er langt fra en blasert
langturseiler enda. Bare vent, om et halvt år blir det sikker noe slikt:
Jadaneida, vi seilte i noen uker, rullet rundt noen ganger og jada når er vi
her. Pyttsann!

Guideboken frarådet ankring på stranden pga kastevinder, men
vi orker ikke ligge i havn. Ville føle på friheten med å velte seg i havet,
sole seg i brisen på dekk osv. Så vi droppet ankeret. Det blåste hatter og høy
og plenty med kastevinder hele dagen. Ok, så får vi testet ankeret tenkte vi,
det satt! Heia Rocna. Suger seg ned i sanden og bare funker. Svømte bort og
sjekket etter en stund. Vinden løyet som meldt utover dagen og vi hadde fine
dager på svai i Porto Santo. Jentene malte logoen på moloen som tradisjonen
tilsier så nå har vi satt vårt merke. LEA var her, no kidding!

Etter fire dager seilte vi hele 35 nm sørover til Madeira og
la oss på svai i Baia De Abra. Utrolig flott bukt med vilt landskap rundt.
Madeira er som sagt vulkanøy og landskapet er helt vilt. Ulempen var all svell
som rullet inn i bukten, det føltes som et havseilas med ripen i vannet
styrbord-babord-styrbord osv. etter to netter med DÅRLIG søvn, la vi oss i havn
i Quita De Lorde og jeg sov som en stein! Tur på fjellet og tur til byen
Funchal og proviantering til neste havkryss. Flott havn, men dyr!

Det store prosjektet med turen er SAIL FOR HOPE. Vi samler
inn penger til å bygge ferdig barnelandsbyen i Kenya som Morten tegnet. Vi
seiler for å realisere Mortens drøm. Før vi reiste var det vanskelig å samle
inn for vi tenkte at vi må komme i gang med seilingen før noen vil sponse de
nautiske milene vi skal seile. Fikk en bra start på turen med over 42 000
kroner inn i sommer. Tusen takk til våre siste givere Anita Hellum, Monika
Skar, Håkon Vestervik, Ingeborg Lovise Sommervik, Egil Nystuen og Lea’s sparte
havneavgifter i England.

Nå når vi er på tur,
opplever vi at det er vanskelig å selge inn prosjektet. Vi er langt fra
sivilisasjon, å ringe rundt i Norge er glemmesak, altfor dyrt og vi har dårlig
og ustabil nett tilgang. Wifi i alle havner, men gud bedre meg så langsomt når
150 båter prøver å «kålla facebook».

Nå legger vi ut en kampanje:

Vi har nå seilt 2500 nm! Det er langt, men kun en del
av turen. For nå vårt hårete mål, så må vi få fart på innsamlingen. 800 nm er allerede sponset av givere, så vi
har 1800 nm til salgs på det «frie markedet»
Vi selger hver nautisk mil for 50 kroner. Her er flere alternativer

1. Smell til på vår side på facebook og si: « jeg
tar en nautisk mil eller to eller fire eller hvor mange du vil ha for 50 ,-
stykket

2. Gå til sjefen og si at her har jeg et godt
forslag til et prosjekt som vårt firma kan støtte i år og be han være raus 🙂

3. Fortell om dette til alle du kjenner og si at
her er det noen bra på gang. Løp og kjøp!

Hvis vi på en eller annen måte skulle bli utsolgt har vi
plass til sponsorer på de neste 9000 nautiske milene vi skal seile!

Bli med da vel! Bankkonto: 1503 54 76110

Full informasjon om
prosjektet ligger på vår hjemmeside www.sylea.no , under fanen

SAIL FOR HOPE!