REISEBREV NR. 6

Vi krysser
Atlanterhavet!

Leg 1: LAS PALMAS – KAPP VERDE

923 nautiske mil/ 6
dager og 12 timer

Leg 2: KAPP VERDE – ST.LUCIA

2246 nautiske mil/ 14 dager og 12 timer

Tenk deg at du står
til rors. Det er midt på natten, alle sover. Fullmånen skinner og sender et
magisk lys utover havet. Det er ett tusen nautiske mil til land mot vest og det
er ett tusen nautiske mil til land mot øst. Du er midt på Atlanteren. Bølgene sender båten inn i en perfekt surf.
Det er bare deg og havet. Du lever, du puster, du er ett med elementene. Det er
bare her og nå! Det er nå du skjønner hvorfor………

Atlanterhavet er krysset, vi er de tøffeste, råeste jentene
i byen! Sånn føles det akkurat nå ( og
et par ganger underveis da det sto på)

Jeg skal prøve å summere opp de siste fire ukene, fra
starten i Las Palmas og til mål i St. Lucia. Vi er full av inntrykk,
opplevelser, nye bekjentskaper og ikke minst blitt råskinn på å seile downwind!

Det har vært en hard, men fantastisk tur over havet. Det har vært gode forhold, stabil vind fra
ØNØ og det har ikke blåst mindre enn 15 knop hele veien. Vi har hatt en del
regn og vindbyger (squalls) underveis, men har vært godt forberedt og revet i
tide. Mads i Frivind har gjort en utrolig bra jobb på vær og routing.

Vi har blitt mye mer bitt av konkurranseinstinktet enn jeg
trodde, vi har hatt små miniregatta mot de andre båtene vi kunne måle oss med,
og det morsomme er at de har hatt den samme miniregatta med oss. Spesielt
britiske Hejira har vi brynt oss på. De slo oss så vidt på første leg, men vi
slo grusomt tilbake på den store turen!

4 jenter fra Bergen, som stort sett har seilt i motvind, la
ut fra Las Palmas med 3 uker medvinds seilas foran seg. Med hard straff for
motorbruk, så har vi bare latt det stå til og seilt oss hele veien. Det har
ikke vært et vanskelig valg, for det har blåst!

Siste uken i Las Palmas var hektisk. Siste forberedelser av
båt, mannskap, proviantering og sosiale saker. ARC+ har vært en utrolig bra
opplevelse. Det er to ting som har vært spesielt bra: det er en mindre og mer
intim regatta enn vanlig ARC, vi er blitt godt kjent med mange andre båter. Det
har kun vært tre norske båter som gjennomførte hele seilasen, og vi er blitt
gode venner. Virkelig en koselig gjeng. Det andre aspektet med ARC generelt er at mange båter seiler samtidig og du vet at
de er «der ute» selv om det går dagevis mellom hver gang vi faktisk ser en
annen båt. Det gir uansett en trygghet å vite at de finnes underveis.

ARC hadde også gode seminarer i Las Palmas og masse sosiale
treff. Mye bra input på alle aspekt på havkrysset som lå foran oss.

Den 8.november kl 1300 gikk startskuddet for vårt livs
eventyr! For en følelse å stå på startstreken til ARC. Du vet at du har ukesvis med hav foran
deg, helt alene. Stemningen har helt elektrisk!

6 dager og 11 timer senere krysset vi mållinjen på Kapp
Verde etter flotte dager på havet.

Vi hadde tre dager på Mindelo, Kapp Verde innfridde ikke på
den eksotiske siden. Men, det blir vel slik når man kommer i flokk og har
travle dager i marinaen sammen med andre båter. Forberedelser til neste leg,
sosiale sammenkomster og røverhistorier fra turen nedover. Hijeira kom inn noen
timer etter oss, de hadde hatt like stor glede av miniregatta med LEA som vi
hadde med dem. De slo oss dessverre på handicap. LEA fikk en respektabel 8
klass i cruising B og vi er egentlig godt fornøyd!

Underveis skrev skipperen daglig logg, den sendte vi til vår
satelittblogg: http://blog.mailasail.com/sylea,

og til familien
hjemme. Vi fikk også hilsener fra
venner og familie på mailasail og det var ordentlig hyggelig.

Her er loggboken for strekningen Las Palmas-Kapp Verde:

Las Palmas- Kapp Verde 1. døgn

9 november 2015 kl 10.00

Posisjon: N 26.21.63 W
16.10.28

COG: 240 , direkte på KV

SOG : 8 kn

Vind: 6-8 ms fra 150-170 gr

Utseilt distanse siste
døgn: 142 nm ( 21 timer)

Vær: fint, sol og 25
grader. Sjø: ca 2m, NØ

Fantastisk at vi endelig er på tur igjen,
spratt en liten tåre og klumpen i halsen var stor og den eldre generasjon
ombord da vi la ut fra Las Palmas Marina i går. dette var julaften og 17.mai på
en gang! Jublende mennesker på molo vinket oss avgårde. Spenningen var
til å ta og føle på! Kom greit over startlinjen og hadde en fin posisjon. Så
oppdaget vi tre shakler på forliket på storseilet hadde hoppet av, måtte snu og
brukte litt tid på å fikse dette, dermed så vi ryggen på flåten
forsvinne. Satte fulle kluter og dro til etter de og innhentet noen båter
i løpet av ettermiddagen. La oss på rett sørlig kurs for å unngå vindskygge sør
for GC og hadde fine forhold med vind inn 120 gr. 15 nm sør for GC omtrent
kunne vi så legge kurs mer direkte mot KVerde og har hatt en fin natt med
rolige forhold og ok fremdrift.

Vindreining til morgenen, 6-10 ms 90 inn
og litt økende sjø, nå er det skikkelig havseilas og rockenroll ombord!

God stemning første døgn, natten kom litt
fort på, shaklen hoppet av igjen og vi måtte gjøre en liten nødfix i
mørket. får se hva vi får til i dag. Stjernehimmel og en vakker morgen. Lene og
jeg hadde hundevakten 01-07, slik blir det frem til KVerde. Båten ligger tungt
i sjøen, vi må spise og drikke og bruke vann som bare søren slik at vi letter
litt…..

Ship o’Hoi

Anne

Las
Palmas- Kapp Verde 2. døgn

10 november 2015 kl 1200 UTC

Posisjon: N 24.20.36 W 17.47.0

COG: 220 , direkte på KV ( sånn omtrent)

SOG 7-8 kn

Vind: 7,4 ms fra 90 gr

Utseilt distanse siste døgn: 150 nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 292
nm

Distanse igjen til KV: 601 nm

Vær: fint, overskyet og 25 grader. Sjø: ca
2.5 m, NØ

Det har vært en trist natt i Lea. Sent i
går kveld fikk vi beskjed om at vår kjære hund Latisha er alvorlig syk og måtte
ta den tunge avgjørelsen å avlive henne. Verdens beste hund og kompis. Det har
vært mange tårer på rorvakten i natt. Hun er gammel og vi visste at dette kunne
skje, men så trist allikevel.

Seilmessig, så går det fremover. I denne
stund vet jeg ikke de siste resultatene, men vi hadde definitivt seilt oss opp
på listene i går. Over 60 båter her ute, men det er sjeldent vi ser noen. Det
blåser jevnt fra ØNØ, i dag er det redusert sikt og vi har rikelig med sand fra
Sahara ombord. Har endelig fått fikset storseilet og har nå fulle kluter med
spribom på forseilet og fortsetter utover dagen med kursen noenlunde rett på KV
og vinden på babord halser. Mads i Frivind gir gode råd på rutevalg.

Vi var trøtte i går, de første dagene på
havet er alltid en overgang. Båten ruller og kaster på seg i bølgene og hver
minste lille ting tar dobbel så lang tid. Kaffe skvetter over kanten på koppen
og alt må sikres. En blir sliten av det, i tillegg til lite søvn. Det går seg
til etter hvert. Matlysten ikke på topp, og å lage mat eller vaske opp er
et kapittel for seg selv.

Vi fortsetter med stø kurs mot Kapp Verde,
har en luring bak oss et sted som prøver å seile forbi, ikke tale om!

Ship o’hoi

Anne

Las
Palmas- Kapp Verde 3. døgn

11 november 2015 kl 1430 UTC

Posisjon: N 22.00.6 W 19.36.8

COG: 220 , direkte på KV ( sånn omtrent)

SOG 5-6 kn

Vind: 6 ms fra 60-90 gr (NØ)

Utseilt distanse siste døgn: 162nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 454
nm

Distanse igjen til KV: 431 nm

Vær: sol og 27 grader. Sjø: ca 2.5 m, NØ

Hei! Vet ikke om det er noen om leser
denne, men uansett, så fint hvis du er der og tenker på oss her ute på havet!
Det er blitt onsdag og vi har passert halvveis til Kap Verde. Jentene på Lea
sprenger stadig nye grenser. Livet på havet begynner å gå seg til. Kroppen har
fått seg noen blåmerker etter ublide møter med karmer og diverse. Hun kaster på
seg og duver sidelengs i bølgene. En må lære seg å parere skikkelig, stå
bredbent som en kar og sette lokket på kaffekoppen. Det tunge lokket på dossen
fremme har smelt i ryggen på deg noen ganger, det er like før det blir skrudd
av. Jeg har akkurat satt oppe og roret siste timen, og kjenner på hvor
fantastisk dette er. Akkurat seiler vi med storseilet helt ut, vinden bakfra og
bølgene som sender oss fremover. Av og til ser de så svære ut, like greit å se
fremover da og kjenne surfen ta oss mot Kap Verde.

Siste døgn har vært bra. I natt blåste det
10-12 ms med 14ms i kastene, inn bakfra, samme seilføring om nå. Det gikk så
det kostet i nattens mulm og mørke. Utrolig så behagelig det blir tross været
når du har det med deg. Ingen båter hverken på radar, ais eller med det
blotte øyet. Jeg har sovet som en stein på frivakten, og jeg har sovet som en
stein på bakvakten i cockpit. Reidun laget ferske rundstykker i går kveld og de
har smakt helt fantastisk i natt med en brunost vi har spart på helt til nå.

Vi er definitivt akklimatisert til varmen,
synes det er bikkjekaldt om natten, bare 22 grader….. akkurat nå er det 27
grader i cockpit. Lene styrer kuten, Erin baker boller til “4 kaffen” og
Reidun fisker. Jeg har bakvakt og skal sette meg i solen og lese om Kapp
Verde. Vi mimrer om verdens beste hund og lever i nuet.

Ship o’hoi

Anne

Las
Palmas- Kapp Verde 4. døgn

12. november 2015 kl 1230 UTC

Posisjon: N 20.46.6 W 20.53.8

COG: 240 ,

SOG 5-6 kn

Vind: 4-6 ms fra 50-80 gr (NØ)

Utseilt distanse siste døgn: 127nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 581
nm

Distanse igjen til KV: 328 nm

Vær: lett skydekke ,27 grader. Sjø: ca 2.5
m, NØ

Siste døgns utseilte distanse har vært
sørgelig, vi har nå vinden på platt lens (rett bakfra) og etter forrige natts
fykende fart gjennom universet så har det roet seg betraktelig. I følge
værmeldingen skal det blåse omtrent slik frem til Mindelo. Vi er ikke så god på
platt lens, men øvelse gjør mester. det store spørsmålet i går var, skal vi slå
i dag eller i morgen? Vinden skulle dreie fra 90 grader til 45-55, da kunne vi
slå og sette kursen litt mer vest med vinden inn fra styrbord. Vi seiler
med bommen helt ut og har satt preventer. Vi jibbet, men det var for tidlig,
vinden dreiet ikke som forventet og før mørket kom jibbet vi igjen og seilte i
natt for babord halser igjen. Skuffende lite vind i natt og vi putlet avgårde i
ca 4 knops fart. I gode gamle dager, før vi begynte å seile regatta over
Atlanteren, hadde det bare vært å starte motor……På ære og samvittighet skal
vi oppgi motorkjøring, og da sitter det langt inne å fyre opp.

Nettene så langt har vært flotte, skipperen
er etterhvert mer venn med mørkenattenpåhavethelt alene og vi seiler under
stjernehimmel. I går natt hadde vi besøk av en delfinflokk, havet er full av
morild og man ser ikke delfinene men morilden som laget et fantastisk spill i
havet. Vanvittig tøft! Hadde ellers besøk av en sommerfugl!!, den var gul og
likte seg på mine knall gule shorts, kanskje den trodde den hadde funnet en
venn? I morges var det jubel da vi et øyeblikk hadde inne en annen ARC
båt BAK oss på AIS. Vi er ikke sist!!

Vi har det bra ombord, høy kvalitet på
bespisning selv om appetitten ikke er på topp. Jentene lager fantastiske
middager, Reidun lager killerbrød, og vi har godterier på lur i dørken. I dag
er det min tur å ha byssetjeneste, har fått beskjed av logistikksjefene at vi
må bruke opp resten av de ferske grønnsakene før de skriker på mytteri.

Om to- tre dager er vi på Kapp Verde og
kan fylle opp med nye eksotiske grønne ting. Deadline for mållinje er søndag
klokken 17. Vi er skjerpet og gjør så godt vi kan, om en to-tre uker er vi
sikker dritgo’ på patt lens

Las
Palmas- Kapp Verde 5. døgn

13. november 2015 kl 1200 UTC

Posisjon: N 19.21.94 W 22.43.00

COG: 220 ,

SOG 6 kn

Vind: 5 ms fra 90 gr
(ØNØ)

Utseilt distanse siste døgn: 136nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 717
nm

Distanse igjen til KV: 195 nm

Vær: lett skydekke ,27 grader. Sjø: ca 2.5
m, NØ

Ligger på 10. plass i klassen akkurat
nå……

Livet er herlig! våknet etter nattevakt kl
1030 av at team Morgengry jibbet. Vinden dreiet og vi kan nå igjen gå for
babord halser. Den ligger ca 120 grader inn og vi “slipper” å spri
seilene nå. Gu’ kor vi har trent oss på å seile platt lens med lite vind siste
døgnet! Det har vært lite vind og med litt bølger som tar i båten, blir det mye
hamring og sag av duk og bom. Har satt opp en killer preventer på bom men det
blir allikevel mye hamring. I går kveld døde vinden helt, vi lå bare og
drev. Bestemte oss da for å kjøre motor noen timer. vinden kom sakte tilbake
utover natten og team Nattugle fikk satt seilene igjen i tussmørke. Deilig å
slå av motor og bare kjenne på vinden i seilene og skroget som baner seg
fremover i sjøen.

Lea har hatt en mini regatt med en ARC båt
, Hejira. Vi kjenner de ikke, men passerte de første kvelden. så dro de forbi
oss i forgårs, og jammen santen så ligger vi nå bak og lunter på de igjen. Lene
og jeg flirte i cockpit i morges, tenker de ikke er veldig glad i oss nå. HA!
Vi skal ta de! Det gir en ekstra piff å seile regatta, vi gir det lille ekstra
på å få skuten til å seile så fort som mulig ut fra det vi har av kunnskap og
utstyr. This is learning by doing guys!

Livet ombord
ellers er bra. Vi testet watermakeren i går, edle dråper
strømmet ut og som et positivt resultat av at vi måtte kjøre motor; kunne vi
produsere vann og varmtvannstanken fikk kose seg. Det resulterte i at alle som
ønsket kunne bevilge seg en dusj. Vi er nå dus med livet på gyngende grunn,
alle har satt sjøbein og det blir færre blå merker på kroppsdeler. Erin lager
nå bananpannekaker til lunsj, en hel skokk bananer bestemte seg for å bli moden
samtidig, og da bestemte vi oss for å spise alle samtidig. Hun blander med egg
og havregryn og det er bare dødsgodt! Vi venter fremdeles på storfisken, kjølen
er full av sushigreier, dette skal vi få til!

snakkes,

Anne

Las
Palmas- Kapp Verde 6.døgn

14 november 2015 kl 1200 UTC

Posisjon: N 17.43.3 W 24.09.9

COG: 224

SOG 6 kn

Vind: 6 ms

Utseilt distanse siste døgn:123 nm

Utseilt distanse totalt fra Las
Palmas: 850 nm

Distanse igjen til Kap Verde: 67nm

ETA ca midnatt

Vær: overskyet, 26 grader,

Bølger: tja litt tørre enn i går, 2.5?

Vi har et coctailparty i Mindelo kl 1900
vi skal nå, men i skrivende stund befinner vi oss 67 nm ifra mållinjen og
det er mulig vi må fixe coctails selv litt senere i natt. Det går helt fint! Vi
har hatt lite vind i natt og jentene på LEA har fått kjørt seg på å få max ut
av 3-4ms rett i hekken. Vår private lille regatta med Hejira har hjulpet
oss, vi seg sakte forbi i løpet av natten og holder de bak oss. Må ta en prat
med de i havn og takke for hjelpen! Men, de har dessverre lavere “handicap” enn
oss og slår oss nok på den til slutt. ARC har en merkelig form for plassering
av båter og beregning av det de kaller TCF ( en faktor som gir deg avtrekk
eller tillegg i tid) og LEA har fått en “på tryne” høy faktor. Vi som seiler
uten noen for for fancy seil og hjemmelaget spribom? Den fungerer
utmerket, men skulle vært lengre. I tillegg så er vi i samme klasse som båter
på 54 fot, og da sliter vi med å “hente hem gullet” kan du si.

Jeg skulle egenlig vært på jobb nå, er
ikke det fint at jeg akkurat nå er her? Tusen takk til snille
kolleger Trine og Odde som dekker for meg og snille sjefer som lar meg få
sprelle litt.

I skrivende stund har Reiduns Båtbakeri
deilig brød på gang i ovnen, vi surfer avgårde i 6 knops fart og jeg har
nylaget kaffe i koppen . Det er lørdag og kanskje det blir “nokke godt” i dag.
Reidun og jeg raidet skuten på jakt etter sjokolade i går, men de der ungene
har jammen gjemt den godt!

Vi er enig i at vi kunne like gjerne
svingt høyre og satt kursen rett mot St.Lucia, livet ombord er fint og vi
trives. Nå er vi i sonen og dagene flyr avgårde.

Men, vi skal visst gjøre et pit stop i
Mindelo først og vi gleder oss til å seile over mållinjen i nattens mulm og
mørke.

snakkes på Kap Verde!

Anne- Happy skipper

Las
Palmas- Kapp Verde 7.døgn

14 november 2015 kl målgang Mindelo
kl 22.49.02 lokal tid (UTC-1)

I MÅL!! 1. LEG

Posisjon: N
16.53.21 W 24.59.48

Utseilt distanse
siste 11 t: 73nm

Utseilt distanse
totalt fra Las Palmas: 923 nm

Totalt tid: 154
timer, 49 min og 2 sek, gjennomsnittfart på 5,99 kn

Vi er i mål! I
nattens mulm og mørke nærmet vi oss stadig Mindelo, østavinden gir oss sand fra
Sahara og redusert sikt. Vi
speider og speider, men det er under 10 nm igjen før vi ser lys fra land. Foran
ligger Sara Ulrikke (norsk) og krysser seg mot mållinjen, klarer vi nå de
igjen? Vi innser at det blir vanskelig og de krysser mållinjen 20 min før
oss. Vi har hatt 923 nautiske mil med flott seiling uten drama, men de 10
siste minuttene gir oss høy puls og aktivitet på dekk. Vi kommer inn i
akselerasjonssonen like etter målgang og vinden øker til 25 knop og vi får en
ufrivillig jibb. Dette skjer mens vi starter en kontrollert jibb.
Preventeren løsnes for tidlig og i det vinden kommer fortere og hardere enn
planlagt klarer ikke fokkeslasken holde igjen og tauet lager en fin fartstripe
i hånden. En shakkel på løygangen ryker i farten og bommen fyker avgårde. To
rekkestøtter får seg en liten tvist, Lene sneies over øyet sannsynligvis av en
del av shakkelen som tar farvel og vi skvetter noen sinnsykt. Skipperen er nede
og kaller opp regattakontoret for å informere om målgang og jeg kan si det
smalt noe sinnsykt. Vi fikk fatt i preventeren, hold bommen ute ved hjelp av
vinden og fikk den kontrollert tilbake ved hjelp av vinsjen og sikret. PUH!

Turen fra Las Palmas har gått utrolig
fint. Det er ikke til å legge skjul på at vi var utrolig spente på forhånd.
Dette hadde vi j aldri gjort før og det er langtfra hverdagskost. Tenk deg at
du stapper kjernefamilien din inn på ca 30 kvadratmeter på en ukes opphold.
Disse 30 kvadratmeterne er i stadig bevegelse, frem og tilbake, opp og ned.
Ingenting står stille og i deler av disse 30 kvadratmeterne må man ha på vest
og sele. Ingen kan forlate stedet før om ca 900 nm så det må fungere. Helt
utrolig, men det funker.

Team Lea har klart seg bra. Dagene har
flydd, man har vakt 6 timer og fri 6 timer. Hver kveld felles middag i 18 tiden
og et lite skipsmøte og lufte dagen og natten som kommer. Lene og jeg har hatt
nattskiftet og vi har hatt det bra sammen. Vi aner ikke plassering, men det som
er sikkert er at vi var sist ut fra Las Palmas pga storseilet som måtte fikses
like etter start, men har seilt oss opp. “Gamlegutta” på bryggen her sier vi
har vært flink. siste rapport i går morges sa en foreløpig 9 plass i klassen.
Vi får vente å se.

Full rulle på bryggen, båter har kommet
inn etter oss i hele natt og det er liv og røre. Alle er litt “høye” og happy
etter et slikt langt seilas. Vi er spent på å oppleve en liten bit Afrika. Men
først skal vi la dette synke inn, følelsen av å bare være her, seilturen vi har
hatt. Og ikke minst så skal vi vaske Lea. Hun er nå litt okerfarget etter all
sand fra Sahara som har blåst over oss siste uken.

Anne



REISEBREV NR. 7

Vi krysser
Atlanterhavet!

Leg 1: LAS PALMAS – KAPP VERDE

923 nautiske mil/ 6 dager og 12
timer

Leg 2: KAPP VERDE – ST.LUCIA

2246 nautiske mil/ 14
dager og 12 timer

For en følelse! Vi ankommer St. Lucia sent på kveld. Det er
mye vind og sjø rundt nordspissen av øyen, vi tråkler oss sakte fremover med
revet fokk. Vi skuer utover mørket og prøver å finne mållinjen. Kaller opp
regattabåten og endelig ser vi det; det blinkende oransje lyset…..

Etter 14 dager på havet er vi her, i mål. Vi kommer for
langt ned, må krysse oss frem mot mållinjen i lite vind midt i fleisen. Litt
armer og bein, vinden tar båten og roter det skikkelig til.

Vi kan krysse et hav, men så forbaska vanskelig de siste 100
meterne inn! Endelig så er vi over og kan sette kursen mot marinaen. Det er så
mørkt og vanskelig å finne leien. Må stole på instrumentene og håper ingen
båter ligger ankret uten lys i leien. Siger sakte inn kanalen mot Rodney Bay og
når båthavnen åpner seg så hører vi det:

ropene og hoiende seilere allerede i havn. Hele veien inn!
Det klappes og tutes og vi er målløs av en slik velkomst. Shoshana B og Vaares
er der og mange andre. Vi siger til kai med «seilerorkester» som applauderer.
Rom punsj og klemmer fra alle våre venner. Dette kommer jeg ALDRI til å glemme!

Hijeira er kommet inn like før oss, men det gleder våre hjerter å høre
at de har kjørt motor. MANGE timer, de har ikke vi!! Dermed så slo vi de på
denne etappen. LEA fikk en respektabel 6.plass på leg 2 og vi er superfornøyd!

Under oppsummering finner de som ønsker
det den daglige loggen på havet, her får du innsikt i livet om bord underveis.

OPPSUMMERING:

Vi har gjort det! Den 8 november dro vi
fra Las Palmas. Etter 23 dager, inkludert 3 dager pit stop på Mindelo klappet
vi til kai i St.Lucia. Vi har tilbakelagt en distanse på 3130 nm mil.

Dette er det råeste og kuleste jeg noen
gang har gjort!

Vi har summert opp turen og har følgende
tanker:

Hva har vært bra:

Fantastisk seiling!

Mat: logistikken har vært bra, vi har hatt
rikelig av alt (all ære til Erin og Lene)

Vi har laget god mat underveis og lagt
vekt på å kose oss. God stemning!

Fellestid: hver dag har vi samlet flokken til feles
middag og prat før solnedgang. Det har vært en suksess. Vi har fått luftet
tanker og planlagt nattens seiling/seilføring.

Kommunikasjon: vi har brukt en del minutter på
korrespondanse via satellitt telefon og pc. Det har vært vel verdt det. Så
kjekt å sende og motta mail hjemmefra. Dagens høydepunkt med høytlesning av
mail og logg under middagene.

Vaktene: 6 timer på – 6 timer av i team på 2 har
fungert veldig bra. Man har fått nok tid til søvn, selv om man ikke alltid sov
nok allikevel….

Båten har fungert utmerket. For en drøm å seile.
Tar bølgene bra og ført oss stødig frem. Vi har vært løsning orientert og fått
maks ut av det utstyret vi har om bord.

Ulyder. Vi har klart å identifisere alle ulyder.
Kjenner de fleste lydene godt, og når det er noe nytt så har vi funnet ut av
det.

Komfort: comfortseat er noe av det beste vi har om
bord, man sitter MYE på et havseilas og vi har sittet godt. 18 liters fryser
har sørget for gode råvarer hele veien over.

Mannskap: vi har fungert godt som team. Det er
utfordrende å være så tett innpå hverandre i så mange dager, men det har gått
utrolig bra. Har luftet frustrasjoner underveis, og er obs på hvor viktig det å
gi hverandre rom til å ha en dårlig dag innimellom. Noen dager var tyngre enn
andre, og noen dager var helt kanon. Hele spekteret! Jeg er utrolig imponert av
alle sammen, men spesielt Erin og Lene! De er knalltøffe!

Hendelser underveis:

Elektriske toalettet gikk i stykker, vi
hadde heldigvis to og klarte oss fint med det manuelle noen dager.

Tett filter (vannutskiller). Vi har
installert dobbelt, så det var peace of cake.

Eksosslangen løsnet en natt, kjørte motor
for lading, fælt med bråk. Fikk festet den igjen uten problem.

Shakler på storseilet røk som hakka møkk,
fikk fikset de fleste…

Spribommen røk i 16 ms, den klarte seg bra
lenge, men nå er det dags med ny

Nederste festet til vindror løsnet dagen
før vi kom til St Lucia, må sette inn nye skruer.

«Noen» om bord har lært at det er lurt å
ha gluggene på skutesiden igjen på havet….

Skader: Lene fikk en snert av en blokk utenfor
Mindeo. Skrubbsår over øyet. Reidun fikk brannsår i hånden etter hendelsen med
preventer utenfor Mindelo. Erin fikk en flenge i leggen etter at Atlanterhavet
fant veien inn i lugaren hennes. Anne trakket over og ble satt litt ut av spill
4 dager før ankomst St Lucia.

Hva ville vi gjort annerledes:

Kraftigere batteripark

Kraftigere spribom

Flere vinsjer (små)

Det blir sagt på kaien her at flere
mennesker kommer seg til Base Camp Mount Everest enn de som krysser Atlanterhavet!

Vi er heldig, vel over med gode
opplevelser innabords. Vi er litt høy på opplevelsen akkurat nå. Nå skal livet normaliseres litt, hvis man kan
kalle det normalt å cruise mellom de Karibiske øyene i noen måneder vinteren
2015-2016.

Nå legger vi ut på markedet mange flere
nautiske mil. Nå har vi seilt så langt at vi burde klare å samle inn til hele
«søre veggen»

Vil du støtte et fantastisk prosjekt? Kjøp
våre utseilte nautiske mil og hjelp oss å bygge barnehjem i Nairobi!

En nautisk mil selges for 50 kroner, kjøp
hvor mange du vil!

Kontonummer: 1503 54 76110. Merk gjerne
innbetaling med navn og email.

Mer om prosjektet på vår hjemmeside: www.sylea.no

Her er dagboken fra
Atlanterhavet leg 2:

DAGBOK KAPP VERDE –
ST. LUCIA:

Kapp Verde- St. Lucia 1 døgn

19 november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 16.06.8 W
26.95.0

COG: 270

SOG 4,9-5.8

Vind: 5 ms

Utseilt distanse siste døgn:132 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 132

Distanse igjen til St. Lucia: 1967nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: store i natt, ca 2.5 nå

Første døgn på havet! Vi er på vei til St
Lucia. Fyttigrisen! Vi fikk med oss to souvenirer fra Kapp Verde. Nr 1: er svær
luring av en kakkelakk som satt klar på vinduet og smatt inn da Lene skulle
lufte. Det var sene natt og vi endevendte hele lugaren + alle hulrom akter og
under etter den dritten, men han kom seg unna. Akkurat nå ligger han på rygg et
sted og nynner reggeasanger og gleder seg til å komme til Karibia!
Gr………… Vi har satt ut dødsfeller og håper han lider en rask død.
Souvenir nr 2: sprudediarre! Magesjauen gikk som en farsott gjennom marinaen.
Reidun fikk det dagen før avreise , jeg og Erin avreisedagen og nå er Lene
i gang. Hurra for Afrika! Tror ikke det var mange båter som slapp unna….

Men. nå er vi igang! Starten gikk fint,
det var trangt så vi drøyet til siste minutt, i det hornet gikk fikk vi seilet
opp og for over startstreken. Satte to rev, akselerasjonssonen mellom øyene er
ikke til å spøke med, og det fikk vi kjenne på. det blåste godt! Vi kostet
avgårde og frydet oss over over å være i gang. Reidun fikk æren av å starte
denne gangen og vi klarte nesten ikke rikke henne fra roret, så kjekt var det.
Over 60 seilbåter nedover sundet, det er helt fantastisk! Vi var enig i
strategien før start å unngå vindstille bak Santo Antao, men vi gikk rett i
fella. Det kostet avgårde med 12 ms i hekken og i løpet av 5 sekunder var det
HELT VINDSTILLE! Store bølger hev oss hit og dit og det ble skikkelig
ubehagelig ombord. Tok det tunge steget å startet motor, 40 min rett sør så var
vi i gang igjen.

Kvelden og natten bar preg av svære bølger
bakfra, litt dønninger og en 7-8 ms. Vi ble liggende på en litt sørlig kurs for
å ha en ok vinkel på bølgene, litt skummelt å se bakover, bare styre og se
fremover. LEA er så tungt lastet nå, det blir ikke den helt store surfen, men
litt fart får hun i nedoverbakkene. En helt rå start. Første døgnet og natten
er alltid spesiell, det tar litt tid å komme inn i det. Når det i tillegg blir
litt rockenroll og 3 av 4 løper på do, føler seg slapp og er kvalm så kom vi
godt ut av det allikevel. Har prøvd å seile på fart, ble litt betenkt i morges
da vi innså hvor langt sør vi var kommet, men listene sier vi ligger nå på 6
plass så langt. Må være fornøyd med det.

vi stabler oss på beina og ønsker Lene
velkommen i skiteklubben, det er 30 grader i cockpit og solen skinner. En bølge
skyller lett inn i cockpit i ny og ne og den er lunken. Johoo!

Atlanter’n: bring it on! LEA is in da house!

snakkes !

Kapp Verde- St. Lucia 2. døgn

20. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.56.4 W 29.25.1

COG: 290

SOG 4,9-5.8

Vind: 7 ms

Utseilt distanse siste døgn:148 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 280

Distanse igjen til St. Lucia: 1822
nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: store i natt, ca 2.5 nå

Antall flygefisk på dekk: 5 + en som fløy
inn og havnet på badegulvet

Middag: kokkens biffsnadder

Lea’s brødbakeri har produsert 1 stk
deilig brød som ble ostesmørbrød til dagens lunsj

Det er andre døgn på havet. Mannskapet er
litt ruskete i pelsen enda, litt “bløt i magen” og småuggen. Det er godt vi har
kort vei til toalettet! Siste døgn har ellers gått fint. Litt oppesen i går
etter vi sjekket listene og så vi lå på 8 plass, litt deppa nå fordi vi har
falt til 10.plass. Vi tror vi klarte oss godt første døgnet fordi det blåste
godt og ingen kjørte spinnakeren sin. Siste døgnet har vinden vært roligere og
når de andre fyrer den opp så faller vi nedover på listen. Lea har ikke
spinnaker eller gennaker. Dumt kanskje, men på et eler annet tidspunkt så måtte
vi snurpe igjen pengesekken og sånn ble det. vi seiler med spridde seil og har
satt fokken på bom. Det funker bra. Siste døgn med vinden inn på platt ens
(rett bakfra) og en tanke fra styrbord. Nå blåser det fra ca 90 e og vi har
jibbet slik at vi kan holde en bedre kurs. vinden og bølgene bakfra, vi blir
sakte bedre. “Noen” ombord vil seile fortere hele tiden, men hallo, vi er på
Atlanteren i de neste 14 dagene, kan vel ikke holde på å jibbe hele veien
heller. Det er bare fem dager til vi skal ha halvveisfest med kake og greier.
Vi skal planlegge pølsefesten vi skal ha når vi har seilt 700 nm. det ligger
visst en pølsebod her ute og den skal vi finne. Og så skal vi gjøre klar
adventskalender. Skjønner dere at vi har det travelt?

Vi venner oss til varmen, det er 30 grader
og solen skinner. Vi svetter! Det er begrenset med hvor mange luker vi kan åpne
for å få lufting i båten, fare for en bølgesprut er overhengende. Sjøen er
“pisselunken” men vanskelig å bade når vi stadig holder 5-6 knops fart. Det må
bli bøtte på hekken.

Vi fortsetter med stø kurs mot deilige
reggaerytmer, rom og cola og krystallklart vann!

Kapp Verde- St. Lucia 3. døgn

21. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.04.7 W 32.05.1

COG: 260

SOG 7-8 kn, 11 knop i surfen

Vind: 7- 11 ms

Utseilt distanse siste døgn: 165 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 445

Distanse igjen til St. Lucia: 1660
nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 m, havdønninger: 2-3 meter

Antall flygefisk på dekk: 1

Middag: pizza m aioli

Lea’s yoghurtfabrikk gikk på en smell, må
lage ny i dag

Heisan! siste døgn har vært fartsfylt.
Atlanterhavskryss siste døgn har vært som en berg og dalbane. Det blåser hatter
og høy i fra NNØ, dvs vi har vinden bakfra som vanlig og svære havdønninger
sender LEA fossende fremover. Vi har fosset frem gjennom natten med
skrekkblandet fryd. Ikke akkurat slik vi er vant til i Byfjorden nei. Jeg synes
det gikk litt vel fort i natt, med full seilføring og spridde seil. Det var
bare å holde seg fast både på vakt og i sengen. Lea går som en drøm, tar
bølgene fint og jeg tror rett og slett at hun synes dette er gøy. Største
problemet med å seile slik er all rullingen, ALT går vegg i mellom med mindre
det står fast. Vi er ganske god på å sjøsikre så stort sett går det fint. I
morges skulle morgenfuglene vaske cockpit mens nattuglene sov ut. Jeg satte en
bøtte med vaskevann på dørken, snudde ryggen til og så var det gjort. Bøtten
veltet og skylte inn gluggen til Erin som sto åpen. Egentig ganske vittig selv
om nattisen ikke synes det.

Vi har det ellers bra. Det ligger ca 60
båter her ute på vei til samme mållinje som oss, men de er som blåst vekk. Har
ikke sett noen siste døgn. Vi er alene på storhavet. Litt skummelt, litt tøft
og en helt ny opplevelse å være så langt ute . Må ikke tenke og gruble for mye,
vi seiler oss sakte mot Karibia, sånn er det.

Vi har mye fokus på sikkerhet, alltid to
på vakt. Alltid vest og sele på om natten. Ingen går på dekk uten å gi beskjed.
Med den sjøen som er nå er cockpit plassen å være. Mye rulling og surfing. Vi
er litt grepet av konkurranse, spenningen var stor ved loggføring i dag. 165 nm
er vi fornøyd med! Det har ført oss 162 nm nærmere St Lucia, så vi har seilt
ganske rett på. Vi vurderer å sette kursen litt NW for å få god skjæring når
vinden dreier mer øst over helgen. Vi får se. De beste båtene ligger lengre
nord, vi tenker det er det de tenker og da er det kanskje ikke så dumt.

Det har ellers vært ganske sterke scener
ombord. Skipperen satt seg flett naken bak på badeplattformen. Hadde med seg
såpe og bøtte og hadde en skikkelig vask. Alle ble advart, ta på seg mørke
solbriller eller skue utover horisonten men dette på gikk. De overlevde seansen
og jammen santen lusket ikke flere bakpå og fikk seg en liten dose
Atlanterhavsdusj.

Kapp Verde- St. Lucia 4. døgn

22. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.21.6 W 34.21.2

COG: 290

SOG 7-9 kn, 10 knop i surfen

Vind: 10-14 ms

Utseilt distanse siste døgn: 165 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 610 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1502
nm

Vær: sol og skyer , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 m, havdønninger: 2-3 meter

Antall flygefisk på dekk: 14

Middag: fried riice

Nattevakten har bakt deiig loff!

Hei hvor det går. Kan vi roe ned litt??
som de observante allerede har skjønt så endret vi kurs i går ettermiddag.
Vinden dreide mer nordlig og vi satte seilene på babord side og seiler nå for
styrbord halser. Altså gårsdagen jibb! Vi trodde det skulle bli såå deilig, men
der tok vi feil! Nå koster det avgårde med 14 ms inn 120 grader, men bølgene og
dønningene kommer fra siden. Savner nesten rullingen på platt lens. vi
har unnagjort 165 nm dette døgnet også, ikke værst! Vi har seilt oss 148 nm
nærmere St Lucia så det er ikke mange meterne som går til spille underveis. Nå
venter vi på oppdatering av været fra Mads md gode råd på kurs, kanskje vi kan
legge om kursen og satse på rulling igjen. Nok et fartsfylt døgn.
Utfordringen med så mye humping og skumping er at det blir så forbaska
vanskelig å gjøre noe annet enn å seile……Tror de fleste har sovet dårlig i
natt, det er utrolig varmt nede. Jeg fant meg en gromstilling i sofaen og laget
meg en god stormkøy med saccosekken, funket utmerket og jeg sov som en stein!
Vi ligger fremdeles på 7 plass i klassen.

I dag bør vi vaske og rydde litt, noe
lukter helt hy i kjøleskapet og badene må tas. Det er bare å kvinne seg opp og
sette sjøbein, tror ikke vi skal holde pusten og vente på blikk hav!

snakkes

Anne

Kapp Verde- St. Lucia 5. døgn

23. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.28.9 W 37.24.0

COG: 250

SOG 7-9 kn,

Vind: 10-20 ms

Utseilt distanse siste døgn: 162 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 772 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1351
nm

Vær: sol akkurat nå….. , 30 grader,

Bølger: svære , havdønninger: svære

Antall flygefisk på dekk: vet ikke. de har
blitt blåst avgårde. Jeg fikk en sprellende nedover ryggen i går kveld på
rorvakt.

Middag: kokkens grytespesial

Siste døgnet ombord har vært av den travle
sorten. Mads i Frivind meldte om fare for regnbyger og der fikk han rett gitt!
Fra tidlig natt til klokken 11 i morges dundret skyene over oss med masse vind
og regn. Vi satt et rev i storseilet før kvelden og jammen var det bra. Klarte
å lirke inn rev nr 2 i løpet av natten og fokken ble mindre og mindre og
tilslutt seilte vi bare med været på storseilet. Med mye vind kommer
også store bølger/dønninger og i dag tok i kaken. Jeg hadde en surf ned en
diger en som målte 16.1 knops fart. Fyttigrisen, nå kan det roe seg litt. Synes
vi må jobbe vel hardt for den ankerdrammen om ca 10 dager gitt. Mannskapet er
sliten så skipperen trekker tilbake trussel om vask av toalett i dag, vi hviler
oss nå når været har løyet. Venter bare på at sjøen skal roe seg også. La om
kurs i morges for å seile med bølgene, livet blir enklere da, men vi er ikke
fornøyd med retningen. Uansett, vi kommer frem tilslutt. Jeg har en
følelse av at det kommer mer vind og regn til natten så vi slapper av og samler
energi

Klokken 12 skrudde vi klokken 1 time
tilbake, er nå på UTC –2. Tre timer etter Norge hvis jeg ikke tar feil.

Vi holder oss fast!

Anne

Kapp Verde- St. Lucia 6. døgn

24. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 16.12.36 W 39.56.31

COG: 280

SOG 7-9 kn,

Vind: 10-15ms

Utseilt distanse siste døgn: 167 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 939 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1207
nm

Vær: sol akkurat nå….. , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: har ikke tatt
runden enda.

Middag: taco og banankake til dessert

Vi er snart så langt ut i Atlanterhavet
det går an å komme, i løpet av neste døgn passerer vi punktet halveis mellom
Kapp Verde og St.Lucia, vi har en uke seiling til begge sider. Det er lurt å
fortsette vestover tenker jeg.

Vi suser avgårde i 8 knops fart i dag.
Natten har vært bra, ingen squalls (regn+vindbyger). Det har ikke gått så
fort i natt, vi satte to rev i storseilet før natten. En blokk på spribommen
røk i natt, dermed måtte vi seile med forseilet uten spri og da får man ikke
utnyttet seilet på samme måte. Farten har lagt rundt 5 knop og det er
frustrerende sakte….. I går var vi nok litt sliten og tenkte med gru på om de
neste ti dagene skulle bli så slitsom.

I dag skinner solen, vi har jibbet og seiler
med spridde seil omtrent rett på St Lucia. Prøver å holde oss nord for
rhumbline slik at vi får god skjæring hvis vinden dreier litt østsørøst som
meldt. Lea klamrer seg fast til 7. plassen enda og det er vi fornøyd med. Har
ikke sett en båt på 4 dager, men de er her ute et sted. Med vinden
omtrent rett i hekken nå, så surfer vi på bølgene og gynger frem og tilbake.

Månen er snart full, vi seiler hver natt i
et fantastisk måneskinn. Det er helt magisk! Havet er opplyst og det er nesten
så man ikke klarer få seg en blund på benken på bakvakten…..

Skipperen fikk seg en smell i går kveld.
Under er skikkelig god lur på bakvakt, kom en diger bølge inn fra siden. Dette
førte til at hun fløy av benken, knallet hjørnet på cockpitbordet i hodet og
landet klemt ned mellom benk og bord. Skjønte ingenting. Fikk litt omsorg og
trøst, men mest av alt så lo de seg fillete. Jaja, opp på benken igjen for å
slikke sårene sine, neste bølge kommer og skyller 20 liter herlig
Atlanterhavsdusj over hele damen. Hardt liv på havet skal jeg si deg.

Ok, det er dags å panlegge halvveisfesten.
Jeg har tenkt å ta innasvingen på sjokoladenazistene. Har skjønt hvor de
gjemmer godsakene, i morgen må de by på masse godterier!

Kapp Verde- St. Lucia 7. døgn

25. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 15.36 W 42.42

COG: 285

SOG 7-9 kn,

Vind: 7-10

Utseilt distanse siste døgn: 168 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1107 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1046 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: mange

Middag: noe grapsegreier

Klokken 1500 ca i dag er vi halvveis! Det
skal feires! 1025 nm igjen til St Luia er det magiske tallet som vi venter på.
Vi har vært på tur i akkurat en uke, så vi kan grovt tippe at Lea og mannskap
er fremme om en ukes tid. For noen dager siden la alle hver sin lapp med sitt
forslag til ETA ST Lucia. Lappene er hemmelig og den som kommer nærmest kan
velge mellom: 1 uke fri fra oppvask eller 20 minutters massasje fra hver av de
andre ombord.

I dag ligger vi som slakt i cockpit, det
er så varmt…. samtidig så lader vi opp til Jul. I morgen tjuvstarter vi på
adventskalenderen, det er jo mye gøyere å holde på med det når vi er på sjøen.
Jeg skal også dessverre reise hjem for å jobbe i Julen den 20 des, så derfor er
vi i år tidlig ute.

Vi sliter fremdeles ombord med magesjauen
fra Kapp Verde. I går var det på an igjen for Erin og jeg. Jeg er skikkelig
redusert i dag, har lagt som en sviske på hele morgenvakten, Lene har tatt
ansvar og ført skuten trygt frem gjennom bølgene. Vi får håpe det gir seg
etterhvert,

Nå er et på tide å ligge champisen på
kjølen, en bitteliten flaske skal sprettes!

Vi snakkes!

Kapp Verde- St. Lucia 8. døgn

26. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 14.52.1 W 45.06.5

COG: 255

SOG 7-9 kn,

Vind: 7-10

Utseilt distanse siste døgn: 148 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde:
1255 nm

Distanse igjen til St. Lucia:
904 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: 5

Middag: makaronigryte

Det er ganske konge å sitte her ute på
havet og kunne sende mail hjem. Selv om en gammel satelitt telefon setter deg
15 år tilbake i tid, så funker det. Litt ustabilt til tider, noen ganger
holder man pusten og håper pc og telefon fremdeles vil snakke sammen. Det er uansett
en gode å kunne laste ned mail med vær og ikke minst hilsen hjemmefra.
Telefonen vil uansett virke hvis vi kun trenger å ringe. Holder et øye med
saldo på ringeminutter, men mail fra våre kjære er vel verdt hvert eneste
minutt!

I går klokken 15.15 lokal tid bikket vi
halvveis! Det ble feiret med en ørliten skvett champagne, en liten skvett til
hver av dette fantastiske mannskapet og en liten til havet. Erin bakte
sjokoladekake og alt var fryd og gammen! Jeg er glad vi nå er nærmere St Lucia
enn midten på storhavet. Vi har fine forhold, passatvinden blåser oss
over havet, steady 10-12ms i ryggen. Vi prøver nå å seile så direkte som mulig.
Men, livet ombord er som å befinne seg i en tørketrommel 24/7 og det er bare å
innrømme at det er litt slitsomt. Det er ganske store bølger og dønninger og de
vugger og gynger og kaster på LEA. Nå gleder jeg meg virkelig til å komme
frem til vinteren blant øyene i Karibia. Ligge på svai og bare nyte livet.

Samtidig så er det en helt spesiell
opplevelse å krysse et så stort hav. Når du står til rors, det er natt og hele
havet er opplyst av fullmånen. Båten er i balanse og surfer vakkert gjennom
bølgene. De andre sover, det er bare deg og havet og fullmånen. Ja, da skjønner
jeg hvorfor vi er her ute.

I går ettermiddag ble det plutselig
voldsomt med liv og røre i cockpit! En båt en båt!!!! Vi ser en båt!!! jammen
santen. 6 dager etter vi sist så en annen båt dukket plutselig Timshell opp i
horisonten. Først ble vi glad for å se liv her ute og så ble vi dobbelt glad fordi
Timshell troner på 6 plass og vi på 7 plass. Vi dro innpå og passerte de i
løpet av et par timer. De kalte oss opp på VHF og vi hadde en hyggelig prat.
Alt vel ombord der også. De ligger fremdeles bak oss men ute av syne og Lea
inntar nå stolt 6 plass i klassen.

Magesjauen har lettet litt. men jeg sov
meg gjennom hele kveldsvakten i går på benken i cockpit. Lene tok ansvar og tok
kontroll i mørket. Nattevakten kom på og jeg lå fremdeles utslått og steinsov i
cockpit, helt frem til morgenvakten begynte igjen. Formen er mye bedre i dag og
jeg skal prøve å yte mitt beste for jentene i dag.

Nå er det dags å pakke i adventsgaver, i
kveld åpner vi ballet.

Vi seiler sakte inn i førjustiden i bikini
og nyter det!

Sail fast, live slow!

Kapp Verde- St. Lucia 9. døgn

27. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 15.00.9 W 47.46.6

COG: 295

SOG 7

Vind: 8-10 ms

Utseilt distanse siste døgn: 159 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1414nm

Distanse igjen til St. Lucia: 751 nm

Vær: sol , 32 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: 8

Middag: pai og godterier til dessert

Vi sprenger stadig nye grenser, nå har vi
vært på sjøen i 9 døgn. Det er lenge! Vi har enda noen dager igjen, sånn ca 5.
I går startet vi advent med åpning av første pakke. Stor stas! Vi byttet også
vaktlag, Reidun og jeg går nå 13-19 og 01-07 og vi slipper jenten løs på
rorvakt fra 07-13 og 19-01. Mye tunge regn og vindskyer igjen i natt, men
de blåste stort sett forbi. Hadde ellers nok en flott natt med måneskinn.

Seiler nå for styrbord halser med vinden
inn 120 grader på hekken. Kursen sånn omtrent direkte på St. Lucia. Seilene er
spridd og vi har fokken ut med bom på styrbord side. Kanskje mer gunstig
fartsmessig å ha de omvendt, men dette er tryggere i forhold til å unngå en
ukontrollert jibb. Noe av de farligste ombord er faktisk det. da kommer bommen
susende over cockpit, og kan treffe en stakkar i hodet. Det er farlig. Klara
vindror klarer ikke så godt å håndere vinden rett i hekken, så vi kjører
autopilot og håndstyrer innimellom. Det fungerer fint. Watermakeren fungerer
fint og vi kan tillate oss å bruke litt vann. Alt vann til drikke er innkjøpt
på flaske, så alt annet er til oppvask, håndvask og tannpuss. Kroppen vaskes i
saltvann og det er bare herlig. Kjører motor 2 timer dagen for å lade batterier
og da kjøres også watermakeren. Produserer ca 25 liter i timen. Selv med et hav
av solcellepanel, så bruker vi mer strøm enn de klarer å produsere under seil.
Instrumenter trekker endel og om natten kjører vi radar for å se regn og
vindbyger før de treffer oss.

Nå ser vi en seilbåt i horisonten, det er
Corona, en liten svensk ARC båt. de er for langt borte til å kalle opp, vi får
se om de drar fra. Vi ligger fremdeles på en 6.plass og den vil vi holde på.

I våre kreative stunder er vi (merk:
moroklumpen Lene) begynt å produsere seilbåtvitser: her er den første:

Hvis man er på en seilbåt og vil ha en
drink, hvor går man??? Jo, bar-bord. HAHAHa…

ellers så prøver i å finne 10 grunner til
å krysse Atlanteren:

så lang har vi kommet

1. du blir nøttebrun

2. du kan gå med røde bukser

3. du kommer til Karibien

4. du har god grunn til å føle deg tøff

vi tenker…..mer kommer

Kapp Verde- St. Lucia 10. døgn

28. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 15.34.5 W 50.24.6

COG: 300

SOG 5-6

Vind: 10-12 ms

Utseilt distanse siste døgn: 159 nm

Utseilt distanse fra Kapp
Verde: 1573nm

Distanse igjen til St. Lucia: 601 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 3 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 2

Middag: kjøttkaker og fløtegratinerte
poteter ( det som var igjen etter pannen hadde eg en flygetur)

Det tiende døgnet på havet har vært
innholdsrikt. I følge Mads skulle det blåse 20-25 knop og det har det gjort.
Altså skikkelig hardcore seiling. Under middagslaging i går tok potene seg en
flygetur da en bølge slang båten litt sideveis. Med den kursen vi har nå så har
vi bølgene mer fra siden og det blir litt råkkenroll kan du si. I nattens mulm
og mørke kom regnskyer og masse vind, noen fartsgale seilere ville ha mye fart.
Et vindkast tok knekken på spribommen da vi nok hadde litt mye duk ute.
Slukøret og skuffet måtte vi bare rulle inn og seile på storseilet resten av
natten. Gikk så det kostet allikevel. Satt i går på rorvakt og kjenner at det
er bra vi nærmer oss sivilisasjon, snart er vi innenfor høvelig rekkevidde på
redningstjeneste og det kjennes godt. Noen timer etterpå, i halv seks tiden i
natt, gikk en trøtt nattevakt, undertegnede, ned trappen for å gå på do før hun
skulle til pers på rorvakt igjen, bommet på siste trinnet og trakket over så
det sang. Ubeskrivelig vondt, snått og tårer og forbannelse men gode hjelpere
som spratt ut av sengene og tok et tak. Is og kompresjon og en god dose
smertestillende og det ble etterhvert til å leve med. Jeg var sikker på at den var
brukket de første 20 minuttene, kan utover dagen ganske sikkert si at jeg tror
det flett nye leddbåndet jeg fikk for to år siden er en saga blott. Har blitt
dimmet fra tjeneste og har tilbrakt dagen på benken med ankelen høyt. Jeg er
pisse forbannet, unnskyld uttrykket, men håper på at dette går seg fint til.

Uten spribom må vi nå seile litt høyere,
kanskje flere nm enn vi regnet med, men kommer oss greit frem, i mål skal vi!!

Nå er Lene igang med pizza, vi sitter som
tente lys og gleder oss til lørdagskos. Alle har vasket og kjemmet håret og vi
kan ikke si annet enn at vi har det bra ombord.

Kapp Verde- St. Lucia 11. døgn

29. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 16.17.2 W 52.59.9

COG: 264

SOG 5-6

Vind: 10-12 ms

Utseilt distanse siste døgn: 163 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1736nm

Distanse igjen til St. Lucia: 463 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: ingen har vært
runden enda og talt

Middag: kjempegod pizza med aioli

Det er søndag og vi har hatt en travel
formiddag. Etter at skipperen måtte parkeres på le side i cockpit med foten
høyt, har superjentene hatt nok å gjøre. Nattevakten delte de i bolker a 2
timer hver med meg i bakvakt på benken. Ikke mye jeg kunne hjelpe til med, men
kunne ihvertfall dra i et tau eller rope ned på hjelp. De klarte natten fint,
men er trøtte i dag. Jeg hadde det utmerket, puter i massevis, et lite teppe,
måneskinn og har purket meg gjennom natten. Kjører på med kompresjon og is og
NSAIDS. Man blir immobil i en gyngende båt når man ikke skal belaste, nesten
umulig å bevege seg noen steder. Gikk ikke mange timer før de var lei meg gitt,
bare fordi man vil ha en brus eller noe….

05 var jeg pling våken og jeg og Erin
nattevakt satt og fantaserte om livet på svai i Karibien og hadde det ordentlig
koselig i nattens mulm og mørke. Reidun kom på kl 06, hun bakte deilig brød og
vi hadde store planer om en skikkelig cowboyfrokost: egg og bacon og bønner.
Eggene luktet nå ape og det var det. No more eggs before St Lucia. men nybakt
brød med bacon og bønner var helt konge. men før det bestemte vi oss for å
jibbe. Nå var vi nesten på vei til Grønland og i dag skulle vi ta ned
storseilet og seile på fokken. Lene var våken og vi hadde skiftet kurs slik at
vi nok en gang ville ha palmer i havn. SÅ kom en diger bølge og rett og slett
kolliderte med skutesiden, sklei inn over dørken, ned i cockpit og inn gluggen
til Erin som steinsov. Stakkers Erin, hun ble sjokkvåknet av hele Atlanteren
inn i lugaren. Nå er hele lugaren hennes spredd utover dekk så godt det lar seg
gjøre for å tørke. Alt var vått. ALT!

Uten spribom så forsøker vi oss nå med
bare forseil. For å få det til å stå, har vi dratt bommen langt ut, festet en
blokk i enden og satt skjøten til forseilet gjennom den. Da klarer vi å få
seilet til å stå noenlunde. Vi trenger en 10 ms for å få smooth seiling så vi
håper vinden holder. God kurs rett i fletta på St Lucia har vi også.

Lene’s umettelige seilbåtvitser: hvorfor
la skipperen seg til å sove på komfyren? For å bli bysset i søvn.

vi tenker fremdeles på 10 gode grunner til
å krysse Atlanteren:

nr.5: man får god tid til å lage vitser

sail fast, live slow!

anne

Kapp Verde- St. Lucia 12. døgn

30. november 2015 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 15.35.16 W 55.24.6

COG: 290

SOG 5-6 kn

Vind: 5-8

Utseilt distanse siste døgn: 149 nm

Utseilt distanse fra Kapp
Verde: 1885nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1885
nm

Vær: overskyet, masse squalls , 30 grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 1 som klamrer
seg fast

Middag: pølsefest!

Vi er litt lei oss for at spribommen røk,
det setter oss litt tilbake fartsmessig. Vi har hoppet en plss ned på listen
til 7.plass. Grrrrrr………..Seiler på fokken og det går unna når det blåser
mer enn 10ms. Det har det gjort i natt, men i dag har vi enten vindstille og
seilet bare står og slår og flagrer, eller så blåser det og regner het vilt. Vi
seiler med været, ruller inn endel på fokken når bygene kommer og det går så
det koster. Vi sitter som våre kråker i cockpit og styrer Lea gjennom bølgene.
Faktisk deilig med litt regn, men det kunne blåst jevnere.

vi kikker på distansen til St Lucia og ser
at det nærmer seg, satt inn Karibien kartet i plotteren og er klare som egg for
å komme frem. Reidun fikk bakvakt på benken i natt og fikk tatt seg inn igjen.
Hun spratt opp i seks tiden da første regnbyge kom og vi oldiser har styrt
skuten i morgentimene mens ungdommen har fått sove litt. Stille og rolig mellom
bygene, hver sin kaffe og fiskesnøret ute. Vi kjenner at vi har det godt, så
utrolig privilegert som får oppleve dette! Solen kikker så vidt frem
mellom skyene og tegner en diger regnbue over båten.

Værmeldingen lover masse regn og vindbyger
de neste to dagene. Så det blir full rulle helt inn. I dag skal jeg grave langt
ned i et lager og finne champisen, den skal på kjøl!

Nå står superdamen i byssen og lager
fleskepannekaker, solen skinner akkurat nå og vi stritørker regntøy og puter.
Jeg skriver på en av de siste loggene for livets lengste seilas så langt,
heldige meg som får oppleve dette med min flotte lille familie. Så godt å vite
at det er mye mer i vente.

snakkes!

Kapp Verde- St. Lucia 13. døgn

30. november 2015 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 14.52.3 W 57.37.7

COG: 270

SOG 5-6 kn

Vind: 9 ms

Utseilt distanse siste døgn: 120 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde:
2024 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 198 nm

Vær: overskyet, fare for squalls , 29
grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 1 som klamrer
seg fast

Middag: pasta med kjøttaus. Toffeefe
til dessert!

Jammen santen klatret vi opp på 6.plass,
men 1 nm margin!! Vi lå og knivet med Hijeira fra Las Palmas til Kapp Verde og
seilte i mål like før dem. De slo oss på handicapet men gøy å seile fra de
allikevel. Nå har de lusket seg innpå oss etter at vi mistet spribom og
superfart, men i natt skled vi forbi. Begredelige 120 nm siste døgn, det
er snitt på 5nm i timen. Nå har vi lagt hodene i bløt og tenkt på
alternativene. Vi har mulighet til to forseil, men vanskelig uten spribom. Vi
kan teste lettvindseilet, men plutselig er det en squall og 15 ms, vil det tåle
det? Vi har valgt å sette opp stormfokken på kutterstaget, det er også en god
øvelse i å sette opp under seil. Ser ut som om det gir oss en liten knop mer og
det er kanskje alt som skal til for å slå gubbene fra England. Våre gode venner
i de norske båtene Shoshana og Vaares er allerede i mål, men de skal seile
fortere enn oss med sine båter. Litt misunnelig i går kveld mtp at de ville få
purke hele natten med tampene i land mens vi sliter oss ut av Tornerosesøvnen
på nattevakt her. Men, det er ikke hver dag man krysser Atlanterhavet så vi er
igrunnen heldig som får duppe her ute et par dager til. Yeah right!

Natten har vært bra, ungdommene har fått
sove og Reidun og jeg har tatt natten. Den damen er helt utrolig, baker brød i
nattens mulm og mørke mens jeg har mer enn nok med å ikke sovne stående. Har
hørt gjennom hele repertoaret til jan eggum på ipod’en i natt. Det er så konge
når man så får bakvakt på benken, kan lulle seg inn i et teppe og la båten
vugge meg i søvn. Det beste stedet å sove under seil! Det ble ferskt brød til
frokost da jentene dukket opp på morgenkvisten.

Så hva gjør man på om dagene på havet:
morgenvakten vasker cockpit og kanskje lager nokke godt til lunsj. Jeg laster
ned mail og skriver logg. Ser på værmelding og sender mail til familie og Britt
og Erik som trofast har holdt oss med selskap på havet. Hver dag får vi
resultatlister fra ARC, Reidun analyserer disse hver dag og pusher på for å
seile fortere. Den damen har konkurranse instinkt. Vi spiser middag før
solnedgang og legger plan for nattens seilføring i forhold til vær, lufter
tanker og leser mailer. de siste dagene har også hatt innslag av julekalender,
veldig stas.

I dag er det første desember! Vi skal ha risengrøt
og kakemenn til lunsj! det har jeg gledet meg til lenge. Det er en fin dag på
havet, alltid litt vugging men ikke helt haraball. Men, plutselig kommer en
bølge fra den rareste vinkel og er du dum nok til å slappe skikkelig av på lo
benk så ligger du på dørken på ett sekund!

Vi håper å komme frem i morgen før kvelden
og mørket kommer. Så mye mer stas å komme inn i dagslys. Kanskje den lille
stormjibben kan hjelpe oss?? En liten knop ekstra i timen vil være helt
avgjørende. Snart passerer vi Barbados på babord side, ikke det kult?

Nå begynner den følelsen i kroppen, en
uro, vi er snart fremme, en helt spesiell følelse.

Har aldri vært så nærme St Lucia som vi er
nå!

Fra vitsegalleriet:

Hva er du ikke kan trimme på en seilbåt?

Hekken

Flere gode grunner til å krysse
Atlanterhavet:

1. du blir nøttebrun

2. du kan gå med røde bukser

3. du kommer til Karibien

4. du har god grunn til å føle deg tøff

5: man får god tid til å lage vitser

6. man kan spise tofeefee på en mandag

7. man kan si “den gangen jeg
krysset Atlanteren”

8. gratis detox med litt magesjau og mye
svetting

vi sliter litt med å finne flere gode
grunner……….

snakkes i morgen, på tampen!

Kapp Verde- St. Lucia 14. døgn

2.desember 2015 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N14.36.29 W 60.04.4

COG: 270

SOG 6

Vind: 8 ms 120 grader

Utseilt distanse siste døgn: 150 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde:
2179 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 57 nm

Vær: overskyet, fare for squalls , 29
grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 1

Middag: chilli con carne

i går var den fineste dagen så langt på
havet. Behagelig sjø, lett overskyet, 7 ms og en lett vuggende båt. Lat dag i
cockpit med bok. vi måtte legge fra oss frustrasjon over at det går sakte og
bare nyte dagen. Etter en god middag fant vi ut at den ville være den perfekte
kvelden for filmkveld i cockpit, vi rigget oss til med godterier og greier.
Etter en halv time rullet første regnbyge inn over oss og det var det. Kjekt så
lenge det varte. Det gode er at det har blåst bra i natt og vi har logget mange
nm og tok et godt jafs av siste strekk mot St Lucia. Dagen gryr og vinden
stilner igjen, vi er såååå nærme men det blir nok sen kveld før vi er fremme.

Vi er klar som ett egg , det blir helt
fantastisk å seile over målstreken. Champisen er på kjøl og alt er bare
velstand, alle skal vaske seg, cockpit’en ryddes og båtnr henges på rekken.

vi har krysset Atlanterhavet!!!!!

snakkes på St Lucia!

Her er
LENE’s skråblikk på Atlanterhavet.

Lea’s bidrag til ARC+ loggen:

November 9th/07:29 UTC

It’s the 8th
of November (finally!), and the time is starting to close up on 13:00 UTC. As
we approach the area of the startline, numerous boats are already cruising back
and forward in the area, and the sight of all our new ARC+ friends ready to set
sail is just beautiful. As the start sign goes off, our pulse is high, and
we’re all smiles because we’re finally on our way to Cape Verde. Already during
the first hour we run in to some trouble with our main sail – the shackles on
the bottom pop out, and we have to turn around and go up against the wind to
fix the problem. Meanwhile, we’re seeing how the ARC-fleet is disappearing from
us.. We manage to fix the problem, but we soon realize how far behind we are.
With dolphins (literally) everywhere, and swordfish taking high jumps right
next to our boat, we cheer ourselves up by thinking that if we count from the
back, we’re actually in 2rd place! Which isn’t too bad. Right?

The rest of the first
day we have a great time enjoying the sea, and are all happy we’re finally on
our way. With the strong wind we’re able to hold a 9kts speed, and when the
night comes we decide to only use our main sail, which gives us a comfortable
night – and speed. As it’s getting dark, we sail past another ARC boat, and
everyone is cheering, because we’re finally in last-third-place!

Subject: Log Day 2 –
Monday/Wildlife on deck

After a few hours of sleep after my night watch, I wake up to squicking and
laughter up in the cockpit. A squid just landed on deck! I tumble out of bed,
as the others are all excited and wanting to use it as bate for fishing, and
hey, we should take a picture of it and holy guacemoly, what to do first! Until
a few seconds later, all of a sudden it’s gone. Did it jump? Did a wave take
it? Nobody has a clue, because everyone was too excited about the squid to
actually pay attention to it. Oh well, it was fun while it lasted.

The temperature is great, but the wind has settled quite a bit, compared to
yesterday. It’s now coming from the East, so we set up the spinnaker-pole to
keep our speed up. While we set this up, we have another visitor on board. Just
the smallest bird I have probably ever seen, sitting on our Hydrovane, just
hanging out. But when it heads for the opening down to the galley, we
unfortunately have to wave it off and scare it away. Caserole is in the making
(by Reidun) down there, and we don’t have enough to share!

What had been a great day on board LEA, turned out to become a very tough
night. Around midnight we received a call through the satellite phone from our
family at home, who are taking care of our dog, Latisha. She has had a serious
heart-failure and is very sick. This breaks our hearts as we are a long way
from home, and can’t be there for her when she needs us most. She is without
doubt the world’s best dog, who we love very, very much. With a heavy heart, we
decide to put her down, to take her out of her misery. An unfair and heavy
decision to make, but the right one. With Latisha in our hearts, we all sit
together, sharing tears and tissue-paper, while we let LEA take on the steering
through the rest of the night.

-Lene

Log Day 3 – Tuesday (Yesterday
I wrote Tuesday, but meant Monday)/ Mystery of the squid

After a rough night, it was good to get some sleep and be in the presence
of only each other and the sea. All though it’s with mixed feelings being so
far from home, we’re trying to think ahead. We’re looking forward to Cape
Verde, and are excited about the fact that we’re almost halfway there, while
keeping the world’s best dog in our memory and heart.

So I don’t know about rest of the crew, but I think I’m already loosing
track of the days. I woke up today positively sure that it’s Wednesday. But you
see it isn’t. Apparently it’s just Tuesday and you could easily have me fooled
and tell me I have been blessed with a whole extra leap day this year. But hey,
I don’t think I’m the only one onboard LEA who is a little starting to get a
little nutty. We’ve set up a half-hedge to block the entrance down to the
saloon, to prevent water from coming in if a wave hits the cockpit. And after
(almost) three days my mother, the skipper, still bumps her knees into it every
single time she comes up the staircase. She means well though. And she happens
to be a medic, so if anything she can band-aid those scratches on her knees
right up.

Reidun and Erin, who are doing the 07-13 watch, have the responsibility to
clean the cockpit in the mornings. This morning, when lifting up pillows to
wash the bench, they found something quite disturbing, yet resolving for the
missing squid from yesterday. Apparently it had slid down from the deck, into the cockpit and in
between the cushion and the bench. And we do happen to occasionally sit down on
these cushions… I think you understand where I’m going with this. Poor squid.

With Reidun’s freshly baked buns, and Norwegian brown-cheese that we’ve
kept vacuumed and saved for a long time, it was quite the night watch too.

Day 4 – Wednesday/Rhonda, our
lunch-guest

It had been a long, wide awake night watch looking at stars and eating
brown cheese, so I couldn’t have been more ready for my bunk when the time
showed 0700 and my watch was over. Waking up six hours later, after what seemed
like an eternity of sleep, I had absolutely no idea where I was for a good ten
seconds.

Waking up to sun wasn’t too bad, it finally came out! Our solar panel
seemed pretty happy about this, all though so were we, considering it provides
the luxury of enjoying a visit to the only toilet with an electrical pump.
Highlight of our day! Or I guess if we’re speaking of highlights, Erin did a
pretty good investment there. For lunch she made cinnamon rolls from scratch,
which doesn’t only highlight our day, but our night watch too.

I don’t know if it’s the cinnamon rolls or just our delightful crew, but
our boat seems to be the head attraction of some weird type of wildlife at sea.
Not only have we had birds and squids (may it rest in peace) on board, today a
butterfly flew into our cockpit and casually sat down on the skipper’s t-shirt.
A butterfly! Who knew a butterfly could fly this far out? I know we didn’t. All
though we did come up with a theory that may explain it; The butterfly, let’s
call her Rhonda, had a late night out in Cape Verde. Had some drinks, played
some pool, made some friends. As the
morning starts to dawn, she’s still out with her new friends, and they decide
to camp out on a boat down at the docks. Now Rhonda may have been a bit fuzzy
when falling asleep, but when waking up hours later, she’s positive she’s still
on the same boat, just the boat isn’t exactly where it was parked when she had
fallen asleep. Talk about your hangover!

Log Day 5 – Thursday/Catch of
t….omrrow maybe?

With very little wind, the night went by slow in a 3-4 kts speed. Although
listening to podcasts and forgetting to eat the cinnamon rolls we had saved,
did make the time go by fast. Around 7am, while everyone was up during the
watch-swap, we used the time to spread our sails in a beautiful, pink morning
sky. This picked our speed up quite a bit, and we can proudly say that a
homemade spinnaker pole does work!

We’re really on a roll these days in the cooking department, and today
Reidun kept it going by not only baking some delicious bread, she also made
scrambled eggs to go with it for lunch. For the past few days she’s been
working the fishing pole, using all kinds of bates and hooks, trying to get
that tuna on board – but without luck. Yet.
Apparently all the squids and butterflies and birds of the Atlantic
haven’t informed the tuna what a great time they’ve had visiting LEA. Or maybe
the tuna have only had a talk with the squid. Time will show. We are keeping
our fingers crossed though, for a potential “Log Day x – Catch of the day” to
write soon.

With the skipper’s turn in the galley, whipping up some barbeque burgers,
and less than 280 nm left to Cape Verde, we’re crossing our fingers that the
wind will come around anytime soon now and decide to be our friend (so that we
will hopefully make it to the welcome party on Saturday and also maybe have
time to take a shower first). As for the tuna. Despite the missing presence of
those two, I can’t complain about this life at sea, it’s pretty great.

Sailing for Hope,

-Lene

Log Day 6 – Friday/Banana
Pancakes

19:26 UTC – Starting the
day not thinking at all about the fact that it’s Friday the 13th, we
decided to test our water maker, and had to “waste” some water to make room for
test-water. So I took one for the team; a shower. And then a 4 hour nap. And then my sister woke me up to
the smell of coffee and banana pancakes for lunch. You see, nature kind of
turned on us and decided to turn about half of all our bananas into that brown,
ripe look – all at the same time. So then we had no choice but to eat them all.
So Chef Erin whipped up some banana pancakes. Eat that, nature.

In theory we may not have had the best luck fishing yet, but how did we
know we weren’t even going to have to use a pole. Earlier today, during a
stroll on deck, I noticed this tiny, slimy creature with wings, just kind of
smooched into the deck. Was it a giant mosquito? A tiny bird with surprisingly
small wings? I guess you can say that my only right guess was that our deck had
unfortunately been its funeral. The poor thing was one of those flying fish,
whom I now had to peel of our deck. When I say peel, I mean literally. I put on
a plastic glove and had to use force to remove it from our deck, the anti-skid
dots on our deck was imprinted in his wings. The Sahara Desert has really felt
comfortable settling down on our boat, there’s probably enough sand to build a
sand castle, so when the little creature was removed, there was a white spot
from where he had been. I mean poor thing, may he rest in peace, but ew!

By today’s dinner we have narrowed it down to only 158 nm left, the sky is
super pink and continues to blow my mind, the wind is doing its best to fill
our sails and I am ready to enjoy what could be our last night before Cape
Verde.

Sailing for Hope,

-Lene

Log Day 7 – Saturday/Closing
up on the finish line, with a hint of tomatoes

21:50 GMT-1: With 5
nautical miles left to the finish line, Cape Verde feels so close we can almost
touch it! We’re all in the cockpit, ready to set our feet on solid ground and
are of course fighting over the honor of who saw land first. Earlier today we
had a good go on deck with a bucket and a few loads of sea water. That Sahara
desert has really made itself comfortable. The sand is still all over the
place, on ropes and wires and in between all kinds of surfaces we didn’t even
know existed. Let’s just say there’s no doubt what angle the wind came from.

With Hejira right behind us, Sara Ulrikke beating us with a few miles, the
day has been a good one with some added excitement of closing up on Cape Verde.
Or what I thought was a good day, until I crossed paths with an unfriendly can
of tomato sauce. It’s my day to cook, and I decided to put burritos on the
menu. An easy meal to cook, and seriously delicious. The rice was ready, the
meat was cooking and guacamole was in the making when I left the can of tomato
sauce unattended for about 9 seconds on the counter, with the lid slightly
opened. Mom, if you’re reading this, I would like to apologize in advance for
any potential red spots you may stumble upon behind the stove, on the floor, in
the sealing, on your computer or really just anywhere in the saloon area. Or on
me. I took a shower and I think I got it all off, but honestly I’m experiencing
a constant smell of tomatoes and I think it’s me.

Other than an evil can of tomatoes, an unfortunate squid, some loose
shackles and tough news from home, the life at sea has treated us well and we
are already excited to start the next leg. Although right now we’re excited
about the land closing up on us; Africa!

Sailing for Hope,

-Lene

Log Day 8, 9, 10 & 11 –
Cape Verde/2nd leg

After arriving Mindelo late Saturday night, after some drama with a cracked
shackle causing a jibbing boom right outside the marina, we’ve had a good 3
days on the island Sao Vicente. Sunday we spent most of the day taking naps
inbetween washing Sahara and flying fish-marks off our boat, before the crew
dinner in the evening. It was so nice seeing everyone again, and exchanging
experiences like how everyone caught at least one fish and we didn’t. Monday
morning we went on a great half day tour of the island, where we got to try the
local rum and live music on the beach. This place is so very beautiful, but the
poverty amongst so many of the people really breaks my heart. The Norwegian boat Sun Trip, were also in
Mindelo while the ARC+ were there, and they invited all the Norwegians over for
waffles and brown cheese. The dog that lives in the marina was also very happy
about this, and seemed to enjoy Norwegian waffles.

On our final day before leaving, we had a walk around town and did some
last minute grocery shopping for fruits and vegetables. My day was made when I
saw a woman walking around like any other person, with a basket of fruit on her
head.

Now we are on our way to St. Lucia, the sun is shining, the waves are
throwing stuff around, we’ve already had one live, flying fish on deck and all
is great. The skipper and Erin are struggling with stomach-issues from
something they ate before we left Mindelo – but they’re pulling through, taking
turns in the bathroom and being good sports. Today’s plan is to find a good
course, make a good lunch and place our bets on what date we will arrive in
Rodney Bay, St. Lucia. Caribbeans, here we come!

-Lene

Log Day 12 – Thursday/

It’s day two of leg two and the cockpit’s temperature has reached 30
degrees celsius. Yikes! After a few cloudy weeks in Las Palmas and Mindelo, our
putting on sunscreen-game is a little off. You know the feeling – when the
morning is turning into noon, the sun is getting warmer and you’ve just
finished putting on sun lotion, which have had time to dry, when a wave hits
you from the side and it was all for nothing. You start the process all over
again, knowing there’s really no use because now the sun is so hot that the
lotion won’t have time to dry before you start sweating it all off. Quite good
fun.

It’s been quite the productive day – we’ve jibbed once, had a stroll on
deck to peel off the poor flying fish, the skipper has yoghurt in the making
and we’ve even taken something definitely worth calling a shower, to rinse off
those layers of sunscreen. We’ve also come to the decision to start our
Christmas calendar early this year – a tradition from home where we make each
other small gift calendars as a way of counting down to Christmas Eve. It’s not
supposed to start for almost two weeks, but let’s face it, the jo of counting
down to something will be much bigger while we’re at sea, than when we’re not.

Erin, who has not been feeling to good the past 24 hours, is staring to get
color back in her face and the fellow stomach issues having a visit in LEA is
starting to leave us alone. All though the flying fish are making more and more
exciting appearances; just a few minutes ago we found one on the bathroom floor
after forgetting to close the window. Poor thing didn’t even see it coming. The
plotter is telling us we have less than 2000 miles left, so any minute now we
can start gazing for land.

-Lene

Log Day 13 – Friday/Accidental
nap

21:42 Local LEA Time: As the skipper and I are now on team early bird, our
days start on watch at 7 am. Yeah, it’s a tough life at sea. The morning starts
with a stroll on deck, and todays catch was five (not so happy) flying fish.
After finding one on our bathroom floor the other day, I’m a little anxious
about keeping the side hatch to my cabin open. This creates quite a problem,
considering the heat that builds up down there over the night. So I’m left with
a dilemma. I can either (A) – keep my hatch open at night, with a slight chance
of getting smacked in the face by a fish with wings, or (B) – play it safe and
keep the hatch closed, and have the joy of a good night’s sleep in a pool of my
own sweat. Quite the Sophie’s choice that one.

Anyway. As a result of Reidun’s very productive night watch, we had freshly
baked bread for lunch, before doing our once a day-jib. The sun was absolutely
no joke today, so while letting the sunscreen dry up, I decided to stay
downstairs for a few minutes and put a drink in the freezer while waiting. You
could say the drink was pretty chill and the lotion dried up, when I woke up
from my waiting-position on the couch about three hours later. So much for the
effort of putting on sun screen, but what can I say, accidental naps are the
best. Post-nap, Erin whipped up some delicious pizza for dinner, because what’s
a Friday night without pizza.

We’ve all placed our (secret) bets on what date and time we’ll arrive
Rodney Bay, where the winner will have the choice between a whole week off duty
from taking the dishes, or a 30 minute massage from each crew member. I’m
rooting for the choice of both. The skipper and I are now on watch, with a
bright moon to light up our way and the ocean around us. The fact that there
are about 60 boats out here right now, all going the same way, and we have no
chance of spotting a single one, is just beyond me. This ocean is either just
unbelievably huge, or the other ARC’ers have made it to St. Lucia already.

-Lene

Log Day 14 – Saturday /

19:44 Local LEA time

So nature kind of turned on us again. I swear the bananas we bought in Mindelo
went from green to brown and decided to just skip the whole stage of being
yellow. We usually buy a bunch of yellow ones, and some really green ones to
make sure we’re good for bananas for a few weeks. I don’t think we were careful
enough this time making sure the bananas were green enough, because we’ve got
about twenty brown ones in our net outside. So I really had no choice but to
make banana pancakes. Which I did, today. A couple of eggs, some oatmeal, a few
really mouchy, brown bananas and a dash of milk and the joke is on Mother
Nature.

This first week my mother and I are on the morning watch, which means we
have the responsibility to clean the cockpit. My mom was planning to do a
thorough job this morning, and filled a bucket with soap and water. While doing
this, my sister was getting her beauty sleep in after a long night watch, with
the side hatch to her cabin opened into the cockpit. The sea was pretty rough
this morning, so before any of us had time to react (I swear) the bucket, which
was left on the floor in the cockpit, was sliding over the floor, heading for
my sister’s open hatch. The next thing we knew, there was a whole lot of
squicking and yelling and “that’s not funny!!” coming from my sisters cabin.
All though it was a little funny, from my side of the hatch anyway. I have the
feeling she’s still not sure if it was either an experiment (gone bad) of
trying to tell her to take a shower already, or if we were just really bored.

Other than this incident, which apparently was only fun for some of us,
it’s been a good day in LEA. Usually we have a few minutes every day around
sunset, when we switch watches, where we all cuddle up in the cockpit to hear
today’s e-mails from home. But the last few days we haven’t heard anything from
home, which is odd and unusual. Luckily, it turned out these mails had just
gotten lost on the way to this tiny little boat out on a very big ocean,
because today they came in, all at the same time! I swear it was almost better
than Christmas. We’ve done our once a day-jib, and are now heading north east,
more or less a course straight for Saint Lucia. The wind is our friend, LEA is
surfing majestically on the waves, and it’s just us, the sea and banana
pancakes.

-Lene

Log Day 15 – Sunday

22:36 Local Lea Time

I’m currently under a blanket in the cockpit with my ipod, looking at stars
while on watch with my mom, who is the lookout at the moment. Who by the way
was just attacked by one of those fish with wings. It just flew right in
between her and her seat. So one of our comfort-seats kind of smells like fish
now. Or maybe it’s my mom. Earlier this morning, while doing a stroll on deck,
we picked up 14 flying fish on deck. Fourteen! Those poor things, I mean, with
an ocean this big, what’s the chance of hitting this one, tiny sailboat
invading their space when they’re out flying. Which is also weird because they
are fish and should be out swimming, not flying.

Today the waves have been hitting us from the side, creating a new, fun
movement of the boat, and I’ve really had to concentrate to keep clear of
seasickness. Which really does take a whole lot of concentration, when there’s
stuff I swear we fastened tight, just flying around like we’re in outer space.
And there was this one mango that had gotten bad, that I left on the counter
just for a few seconds before going to throw it out, when it suddenly was just
gone. Like completely vanished, didn’t even hear it slide down behind the
stove, turning into something more of a mango-mousse. Sorry, mom. Again.

But hey, the everyday temperature is still 28 degrees, and the spray of
saltwater that hits me while taking a nap in the cockpit every now and then is
actually kind of refreshing. We’ve started taking “showers” on the back deck
behind the rutter – with a bucket of seawater to pour over ourselves, and a
rope so we don’t accidently have to go for a swim. It’s the best kind of
showering. Right now, the sea is actually calm, the sky is clear and this
nightlife at sea isn’t too bad. And yesterday, when I was talking about how
we’re heading north-east, I was of course kidding. At least I hope I was,
because you could say that Saint Lucia is slightly west of our position at the
moment.

1438 nm left!

-Lene

Log Day 16 – Monday/ Banana
pancake, without the pan

23:58 Local Lea Time

It’s Monday, and I just realized it’s now more than 2 weeks since we left
Las Palmas, and in a few days it’ll be a week since we left Mindelo. Even
though some days are slower than others, I every so often find myself surprised
how fast the time has gone by. The days at sea really flies by with watches,
sleeping and waking up for meals, and occasionally giving the bananas onboard
their pancake-destiny. My sister decided to pursue this today, but instead of
doing the usual pancake-joke-on-nature kind, she managed to whip up a cake. It
tasted like banana and still was truly delicious. Don’t know how she does it.

And for the record, cooking at sea is really no joke. Or should I say the
Atlantic is no joke, we’ve come to discover. And we thought we had experienced
tough sea and squalls. This ocean is just a never ending rollercoaster, which
sometimes provides the excitement of a good side-tilt and squalls appearing
from out of now where right after you definitely just did a thorough
radar-swipe. I do continue to amaze myself by forgetting the ridiculousness of
leaving round shaped things on the kitchen counter. Round shaped things roll,
Lene. You’d think an anti-skid mat would stop it, but no. I could keep
experimenting to see if one day they’ll quit rolling off and leave tomato
stains all over the place, still to be found in about 10 years from now, but
something tells me it won’t come out with successful results.

The person having the most fun with this roller coasting sea, I think would
be my mother – the skipper. The two of us are currently on the same watch, and
while one is being lookout, the other rests on the bench. On tonight’s watch
she fell asleep on the bench, and had no chance of grabbing something to hold
on to when a wave hit us from the side, and she slid right into the table and
hit the floor between the table and the bench. A little confused of what just
happened (and my missing ability to not hold back my laughter), she sat back up
on the bench, when only a few minutes later the next big wave decided to soak
every single layer of clothes she was wearing. I on the other hand, the hand
steering lookout, was only hit by few drops. I think maybe my sister payed the
wave off as payback for that bucket of water hitting her in her sleep.

1271 nm to go!

-Lene

Log Day 17 – Tuesday

So an ARC staff walks into the Las Palmas marina minimarket, to buy a brand
new deodorant. The cashier says ‘would you like a bag for that?’ in
surprisingly good English, but the Yellow Shirt just smiles and says ‘No thank
you dear, I’ll just take it under my arm.’

Ah, how you Yellow Shirts crack us up. To anyone (if anyone) reading this
who aren’t familiar with the ARC; the miracle workers who make the ARC happen,
who sends us on our way from one port only to stand there ready on the other at
the next one to welcome us, check us in and make sure we’re taken excellent
care of – they wear yellow shirts. And they pull it off. The reason I’m telling
you the joke from last night’s watch instead of the detail of our very pleasant
day at sea, is that my creative, but not really top-notch joke-telling was
pretty much the highlight of our Tuesday. Besides taking a few naps, having
dinner and watching too many episodes of Friends. Though you really can’t watch
enough Friends.

We have reached our seventh day at sea and we’re talking about 100 nm until
we’re halfway. That’s halfway over ground, not time-wise. But still. How cool
is that. The halfway party should have been the Tuesday’s reason of excitement,
but I guess we’re going to save that for tomorrow. We’re talking halfway-cake
and a drop of champagne. Maybe we’ll even do a little dance. We’ll see. Until
then, I’m going to go ahead and hope for maybe a whale or another boat before
midnight, so this Tuesday won’t just be that day when we weren’t halfway to
Saint Lucia yet.

1106 nm to go!

-Lene

Log Day 18 – Wednesday/Running
into a friend on the Atlantic

23:57 Local LEA time

At 15:15 Local boat-time today (which I believe is now UTC-2) we reached
the point where there’s only 1025nm left between us and Saint Lucia, which
means we’re halfway! This of course had to be celebrated, and you can believe
we have prepared for this day. We popped the tiniest bottle of champagne I ever
did see, we all had a sip and then shared the rest with the Atlantic as kind of
a “thank you for your corporation,” even though it was probably the wind who
should’ve gotten its share, as the ocean has only kept us floating in addition
to providing us with waves hitting us from all kinds of angles.

Erin, who I think has earned herself
the title ‘future housewife of the year,’ did nothing less than to bake a batch
of brownies. Almost from scratch. She managed to not burn the entire half part
of the cake, which does require a special skill, and it was absolutely delicious.
Marianne, a family friend from home, gave us 4 wrapped gifts when we left
Bergen back in June, to be opened some day way out in the ocean, and we thought
this would be a great opportunity to pull these out. So we had champagne, cake
and gifts for everyone. Do we know how to celebrate or what.

As if that wasn’t the essence of today, we also had a wonderful surprise in
the middle of our halfway celebration. We finally saw another boat! With sails!
We immediately sent the ARC an e-mail with a nearby vessel request to find out
if it could be a friend – and it was! This fact was confirmed when we were in
close enough range to hear the skipper of S/Y Timshel calling us on the VHF. It
was almost too exciting to handle. We had a nice talk with them, and it was
just so great to “run into” another ARC+ boat out here in the middle of
nowhere. We were in sight of each other for a few hours, but around 11pm I lost
the sight of their light. Oh well, it was good company while it lasted.

970nm to go!

-Lene

Log Day 19 –Thursday/Christmas
Calendar

22:48 Local Lea Time

Today is the day we decided to start our Christmas calendar. The reason for
that is because in 25 days, my mother is leaving us for a few weeks because of
work. So it’s partly so that she doesn’t miss out on the very precious
tradition of the Christmas calendar, and partly because it’s our 9th
day at sea and we are really starting to run out of jokes. The way it works, is
that we each have two gifts for everyone, so that we’ll have 24 in total, which
of course would make more sense if we started on the 1st. But
anyway, whoever’s day it is to do the dishes also has her turn to get a gift,
so they kind of compensate. We are all probably more excited about this than
the normal amount, but then again who said we were ever normal.

Today it was my day to do the
dishes, so I got to have the first go with the calendar. I got a USB-fan with
disco lights, with love from Reidun. So while I sit down here in this joyous
heat, writing logs – I now have a fan that provides me with air-condition and a party. Not too shabby for Lene.

Another thing we did today was swapping watch-teams. Capskip and Reidun are
now on the day- and night watch, I’m still on the morning and evening one – but
now together with my sister. Who by the way managed to start the day with a
little action, by leaving an open box of cereal on the kitchen counter. The
hidden spots of tomatoes that have been without company until now were very
excited about this.

830 nm to go!

-Lene

Log Day 20 + 21 – Friday +
Saturday/Broken pole and potatoes and… paws.

21:30 Local Lea Time, Saturday

We have now logged about 1700 nautical miles, and have about 500 left. So
we’re all expecting palm trees in the horizon any time soon now. It’s come to
our attention that the leading ARC+ boats have already reached Saint Lucia
within the last 24 hours. Considering we have about 4 days to go, I find that
kind of crazy but also kind of cool. Go them! In our defense though, they all
have the superpower of a spinnaker (in addition to being bad ass sailors) and
we no longer have a spinnaker pole (that we use for our sail that isn’t even a
spinnaker) because, well, it kind of broke.

The nonstop fun these past few days started Friday afternoon, when Erin was
cooking dinner and had baked potatoes in the making. She was on a good roll
with the whole ‘spreading food all over the place’, and as she opened the oven
to check on the baking, the potatoes decided to do a little dance in the rhythm
of a wave. Potatoes everywhere. Everything we’ve eaten since we left Mindelo
seems to fit in the category ‘hey this
tastes kind of funky
,’ so to nobody’s surprise, we ate them anyway. I
strongly believe the reason for the potatoes decision to jump around, is
because they were just very excited about us running into our Swedish friends
on S/Y Corona Aq, the second boat we’ve crossed paths with in these 10 days at
sea. We were so happy to suddenly see them out here in the middle of nowhere,
and we even got to have a little chat thanks to the brilliance of radio.

This same night is when things went from fun to not too exciting. During
the night 20-25 knots wind had us surfing the Atlantic like a speed boat. We
may have gotten a little too excited, because it didn’t take long before the
spinnaker pole decided it needed a break. Like physically, it broke. It’s now
bendy like a hot dog. So that really sucks, considering this downwind sailing
doesn’t give us much choice but to spread our sails for speed, whereas a
spinnaker pole supporting the foresail is essential. But with no ability to fix this problem at
sea, we decided that life must go on. At least until our skipper tripped on the
staircase and sprained her ankle in a “it hurts so bad I think I may have
broken it” kind of way. You could say the pole kind of took our skipper down
with it, she is now parked on the bench with a painful, compressed ankle held
high.

Luckily we’re at the point where we’re closing up on land, and not moving
further away from it. We’ve settled with the fact that these last 500 miles
will just take some more patience than we expected, but eventually we’ll reach
the land of the rum & coke. We feel like we’ve missed out on a few of those
really slow days where the calm wind provides the possibility of fishing,
taking a dip in the ocean and even having time to be bored. But hey, it’s
Saturday night, we’ve had the inevitable (Friday night) pizza à la me, the
Christmas calendar is keeping everyone happy, and even the injured skippy has
agreed to enjoy these last days of this adventure.

517 nm to go

-Lene

Log Day 22 + 23 – Sunday +
Monday/Are we there yet?

Sunday morning was a rough one for some of us. By some of us I mean Erin
and by rough I mean having something similar to half of the Atlantic making
itself comfortable in your cabin. We had just jibbed our main sail after a few
days of heading NW, and we now had a course straight for Saint Lucia. This
gives us a better angle wind-wise, all though the waves are now hitting us from
the side. It didn’t take long until one of these waves smashed into our side,
slid right into the cockpit and through the hatch into my sister’s cabin. A few
seconds later you could hear “ARE YOU KIDDING ME” coming from my sister, who
apparently isn’t a big fan of this type of waking up. I ran down to make sure
she hadn’t drowned, and it looked like someone had filled up the entire cabin
and then tapped out the water. The inside of her cabin had to spend the rest of
the day out on deck drying in the sun, though not much of it will be completely
dry until we make it to Rodney Bay and can open all hatches to air out the
cabin. Her MacBook is still fighting for his life in a bag of rice.

Though the day had a rough start, we did everything we could to make the
whole of it a good one. Eggs and bacon for lunch, without the eggs (they were
just a little too funky, even for us) and freshly baked bread, by Reidun with
her superbreadbakingpowers. With some quizzing in the cockpit and hotdogs for
dinner, we almost forgot the wave from hell ever happened.

As Sunday turned into Monday, the squalls were starting to make their way
to cross paths with Lea. This gave us some extra wind to push us faster over
ground, something well needed in the loss of our beloved spinnaker pole. The
squalls stuck around pretty much the entire day, which gave us a break from the
sun and therefore wasn’t too bad. With a screen set up so that we could sit in
the cockpit without getting wet, it was actually kind of cozy. That is until
you go downstairs where all hatches are closed and all chances of not sweating
are gone. But oh well.

We’re closing up on Saint Lucia – when we zoom out on the plotter it kind
of looks like we’re already there. With a reduced ability to take advantage of
the downwind, our speed has decreased and these last 300 miles just seems to
take forever. This crossing has been an overall great experience, which we all
feel privileged to be a part of, but when people who have crossed this ocean
before us, say that they wish they could’ve dragged out the time to make this
journey last just a little longer, I don’t understand what the heck they’re
talking about.

250 nm to go!

-Lene

Log Day 24-23 –
Tuesday-Wednesday/The final countdown

13:07 Local LEA time

Yesterday was December 1st, but with our bikinis on and 30
degrees in the cockpit, it just doesn’t feel like December. The squalls gave us
a break for the day and with the comfortable speed of 4-5 knots, yesterday was
by far the best day we’ve had on this entire crossing. The sea was calm, the
sun was out and we took turns taking naps in the cockpit in between reading,
being look out and having porridge (the traditional, Norwegian rice-version)
and Christmas cookies for lunch. With my turn as cook of the day, chili con
carne was served for dinner, followed by an outdoor movie night in the cockpit.
This seemed like a great idea, and it was, until about an hour into the movie
when we were slightly interrupted by pouring squall-rain catching up with us.
Not that we minded at all, the windy situation was just what we needed to speed
things up.

The British boat Hejira, who we kind of had our own little regatta with on
the first leg from Las Palmas to Cape Verde, have again appeared to be our main
competitor and are fighting us for 6th place. The past few days
we’ve kept catching up with each other, and I really think it’ll be a close
call on who crosses the finish line first. To gain some extra speed, we pulled
up our storm-jib yesterday to help out the foresail, and it actually seemed to
give us an extra knot or two. Hopefully it’ll give us just that little extra we
need to discover Saint Lucia before the British.

Today is another favorable day of calm sea and comfortable speed; though a
few squalls make an appearance every now and then to make sure we don’t get too
comfortable and just stay out here forever. Yes, I can make jokes too. All
though I can truly say that if every day had been like these past few days, I
can understand why people dread going to shore.

The wonderfulness of the Caribbean is at our feet, and I’m pretty sure there
won’t be enough words to describe the feeling of seeing land again in just a
few hours, after two weeks at sea, knowing we made it. Little Lea, who left
Bergen six months ago, is now about to embark on the adventure of these magical
islands. I’m excited to explore this side of the pond, the places to see and
people to meet. And you can believe I’m counting the days for the wonderful
friends of mine coming to visit.

The Atlantic Ocean; it’s been great, but we couldn’t be more ready that rum
punch waiting for us at the finish line. 54 nautical miles to go!

Sail fast, live slow.

-Lene