Vakre Skottland

Den 20. august var Lene, Harald og Solveig kommet om bord og
vi var klar for Caledonia Kanalen. Jeg gruet meg litt, nytt og ukjent. Nei, gi
meg et hav i stedet! Men, for en opplevelse å sluse seg gjennom det skotske
høylandet. Vi møtte de hyggeligste menneskene. Broderen tror alle skotter har
gått på smilekurs. Vi tok et forsiktig skritt med to sluser første dagen, så en
overnatting på Seaport Marina i Inverness for å klimatisere våre nye matroser.
Verdens hyggeligste fyr i marinaen, gammel som alle haugene men husker
fremdeles norske gloser fra sitt besøk i Norge for 40 år siden. «Yyyngdomsherberge»
sier han og skrattler! Hadde nesten ikke lyst å reise fra han igjen.

Turen gikk videre neste dag til Fort Augustus. Først gjennom
Loch Ness. Det øste ned og blåste hatter og høy. Vår skotske venn som vi hadde sluset sammen
med oppover, bar shortsene med stolthet. Det er sommer sa han, jeg har shorts
på. Vi nordboere var kledd opp til ørene med ull og fleece og hue og hansker.
Litt vittig å komme ut i Loch Ness og vi kommer opp på siden og passerer han.
Der står han i øspøs i cockpit med
shorts og paraply og styrer båten.

Solen titter frem da vi ankommer Fort Augustus. En super
koselig by. Vi nyter ettermiddagen i byen, får oss et skikkelig fish and chips
måltid og onkel spanderer. Vi bestemmer oss for å ta det heeelt rolig neste
morgen og sluser ikke videre før godt ut på dagen. Det var gjerne ikke så lurt.
Innen vi skal videre så har de kjørt inn busslast på busslast med turister.
Dette var tydeligvis en liten attraksjon for de stimlet rundt slusekanten da vi
entret slusen. Det er ca 5 meter opp til kanten av slusen så vi følte oss som
«aper i bur» . Ventet nesten på at de
skulle kaste mat til oss. Vi har nok havnet i noen japanske fotoalbum. Og så hørte vi sånne « oh my, oh wee, oh
dear». 4 jenter i sving på dekk og til rors, hanefar Harald kuler han med en
slusebrus og jentene jobber.

Slusebrus og sluseslask er nye ord i vokabularet. En
slusebrus tar man når man har entret slusen, tampene er vel festet på land og
man kan slappe av mens sluseslaskene jobber. En sluseslask: det er lettmatrosene på dekk som må stå og
holde i tampene for å holde båten trygt inne til siden når vi heves eller
senkes. Da tar hanefar og skipperen seg en slusebrus.

I det vi skal entre slusen kommer to norske båter: Ariane og
Escape ut, de er på vei hjem etter endt langtur. Vi hilser og vi ønsker god
tur. Hyggelig!

Turen videre, med overnatting i pitte lille Laggan Lochs, en
overnatting i Corpach og plutselig har vi saltvann under kjølen. «Høydaren» i Caledonia for meg var Loch
Lochy, en utrolig vakker innsjø med grønne åser så vakre at du kunne nesten tro
du så rett inn i et maleri. Det er utrolig kult å seile midt i det skotske
høylandet, 36 meter over havet.

Fra Corpach gikk vi til Oban, hvor vi lå en natt før vi var
fremme ved Crinan Canal. Det var knall! Vi kom inn første sluse og lå over
natten i Crinan Basin. For en idyll! Så vakkert. En koselig kafe med knallbra
internett, Harald insisterte på å bryte en gammel tradisjon med ankerdram i
cockpit for kaffe latte og kake på kafeen. Han aner ikke hvilket minefelt han utfordrer
her, men skitt la gå, vi lot det stå til med latte’n og greier.

Crinan Kanal, så vakker og så trangt! Du kan nesten nå begge
sider av kanalen visst du strekker armene laaaangt ut til begge side. Med svære
rododendro’er helt ned i vannkanten. Vi
startet neste dag sent, det øste og øste ned og yr lovet sol etter kl 12. Kl 14
sluttet regnet og vi kastet loss. Vi gikk gjennom neste sluse og en liten
nautisk mil senere kommer vi til neste. Der kommer verdens hyggeligste
slusevokter og sier at nå kommer vi ikke videre i dag. De må fylle opp ekstra
fra reservoaret og må holde slusene stengt resten av dagen. Han er så skjønn at
vi bare nikker og sier ok. Kan man bli ergerlig for å måtte overnatte midt i
slik vakker natur? Myggen synes det var
riktig så festlig å få besøk, snakk om å skalke alle luker og spraye alle
mulige åpninger i kalesjen med myggspray. Tusen av mygg lik på dekk neste
morgen.

Harald og Solveig mønstret av neste dag i Loch Gilphead. Et
flott uke sammen om bord! De er blitt flinke matrosen og har fått skikkelig
sving på slusejobbing.

Vi fortsatte videre de siste slusene til Ardrishaig.
Like før du kommer til siste slusene føler man neste at man seiler gjennom
hagene til folk. Det er skikkelig rart. Crinan Kanal er absolutt verdt besøket.
Adrishaig, verdens søvnigste lille sted. To skikkelige brune pubber og to pittesmå
matbutikker, og en tre-fire bruktbutikker hvor de hadde sånt porselenssett som
din mormor hadde. Vi koste oss to netter
og dager der. Siste kvelden seilte en liten seilbåt med to inngrodde skotter
opp på siden og spurte om å få ligge utenpå. Selvfølgelig kunne de det. Når tampene
var i land dukket det opp to inngrodde kvinnemennesker fra skipets bunn, et par
besøkende fra land, to hunder og noen whiskyflasker. Vi hadde plutselig folk og
hunder som kravlet gjennom cockpit, over hyttetaket og trampet rundt baugen.
Jeg sovnet til et kvinnemenneske som på grautaskotsk sang duett med selveste
Tina Turner og «what’s love got to do with it». Det er jo bare herlig. Rolig
kaffe i cockpit neste morgen mens de må gå «walk of shame» over LEA med alle
bæreposene med tomgods.

Vi følge spent med på EM på Island, når kommer Reidun? Vi
heier på Norge men savner henne om bord.
Norge glipper plass i semifinalen, og selv om vi er lei for det så slipper
det ut et lite jippi med tanken at nå kommer hun!

Vi avtaler å treffes i Troon. Vi kjenner siste dagen i slusen at nå skal
det bli ok å heise seil igjen og kjenne saltvann under kjølen. Vi får bra med
vind mot Troon, bare feil vei….. Er det ikke stort sett sånn? Vi starter dagen
optimistisk og krysser oss nedover Loch Fyhne. Det er ganske håpløst. Vi
starter motoren og legger en fin slagplan. Holde god høyde og når vi svinger
babord om 6 nm mot Troon, DA blir det greier. Vindretning perfekt for seiling.
Ja, det blir det…ikke. Vinder dør ut og fjorden er speilblank. Ok, det blir
motor til Troon. Uansett en fin dag på
sjøen, litt regn bare. Det har faktisk
regnet hver dag siden vi kom til Skottland, unntatt i går….

I Troon står Reidun og venter på kaien. Hurra! Flokken er
samlet og det kjennes godt. Solen og varmen kommer og vi kan gå i shorts!

Hello Irland, hello
summer

Den 1 juli klokken
0600 forlot vi Troon som siste havn i Skottland. Hva skal man si om Skottland;
vakkert, hyggelige mennesker, kaldt og vått. I går hadde jeg ullet av for
første gang. Har skiftet underveis, men ikke en dag uten ull. Det ble plutselig
sommer.

Så seilte vi inn til Bangor Havn i Irland. Der ble de så
glad at alle i byen gikk i parade og hornmusikken spilte. De hadde bannere
strekt over alle gater som sa God save the Queen. Hallo, ikke nødvendig med så
mye styr bare fordi vi seilte inn til byen. ..

Oh well, det er visst en eller annen frigjøringsdag eller noe sånt. Vi spurte noen på gaten hva alt dette var for
noe, men de snakker like fort og utydelig som i Skottland, så vi skjønner like
lite av hva de sier her også.

Vi synes det ble litt mye styr og bestemte oss for å dra inn
til Belfast neste dag. En 20 minutters togtur senere er vi i byen. Men hva
skjer her. Hele byen er ute, det er boder og hornmusikk og havnen er full av
flotte skip. Vet de at vi er her allerede?? Nei, nå synes vi det er vel mye
styr. Vi ønsker bare fred og ro ….. Det
viser seg at det er starten på Tall Ships Race i disse dager også. Belfast
viste seg å være en utrolig koselig by, vi tuslet rundt i byen hele formiddagen
før vi putlet tilbake til Bangor.

Optimisten Anne hadde bestilt flybilletter hjem fra
London. Hadde tenkt at vi ville være i
Sør England omtrent nå og da er det bare en togtur til London og flyet hjem.
Det er vi ikke. Vi er langt oppe i nord og vi skynder oss ikke. På ønskelisten i UK står Isle of Man og der er
det flyplass. Vi kjøper billetter fra
Isle of Man til London og seiler mot denne lille øyen ute i Irskesjøen den 3.juli kl 0720. Vi har 42 nm foran oss.
Værmeldingen er bra for denne dagen, men så skal det virkelig begynne å blåse.
Vi timer det slik at vi har tidevannet og strømmen med oss så lenge vi kan. Vi
motrer ut av havnen og setter kursen østover for å komme ut i North
Channel. Jeg får viljen min og går nord
for Lighthouse Island, har hørt at (Reeds) strømmen i sundet der er svært sterk. Det får vi bekreftet at den var fra svenske
seilere senere. I det vi runder øyen og skal sette kursen sørøst mot Isle of
Man blir vi møtt av tett tåke. Like etter blåser det god opp, 11-13ms, og jeg
ser noe utfall på radar. Hm, her får jeg noen rart på radaren sier jeg og så
møter bølgene oss! Skikkelig skvalpesjø rett mot, masse vind og tett tåke. Ikke
akkurat drømmeseilas i Irskesjøen. Men, så er vel ikke Irskesjøen kjent for
sine drømmeforhold heller.

Vi snur sier jeg, men mannskapet drar på det. Like greit å
bare kjøre på, selv om dagen ikke ser så veldig koselig ut. Været holder det
gående, vi legger kursen mer øst for å komme inn i et rolige felt og etter halvannen time roer sjø og vind seg, tåken
letter og alt er bare fryd og gammen!

A boat of
women arriving at the Isle of Man

Isle of Man åpenbarer seg foran oss. Er det bare menn på
denne øyen?? Kan vi få giftet bort noen døttre her??Vi har bestemt oss for å gå
til havnebyen Peel på vestkysten og det var et bra valg. Havnen stenger ved
lavvann, men vi timet det fint og smøg oss rett inn og til kai i 14 tiden.
Varmt og godt og alt er bare fint!

I Peel ble de så glad for å se oss at de løp ut og malte
alle benkene i regnbuens farger. Skal jammen si det er kommet langt her. Vi føler
oss ordentlig velkommen! Er ordentlig
vakker liten by, med slottet som troner på høyden med utsikt til havet. Masse
fiskebåter (som fisker kamskjell). Vi gikk amok i fiskebutikken og hadde et
kongemåltid med fiskegryte på lokale varer. Vi har hatt kulturelle innslag som
museumsbesøk og slottsbesøk og vi har fått nye venner.

Ved siden av oss ligger en flott stålbåt. Vi trodde vi var
franske og overlegne. Ikke så lett med
disse stripene som går vannrett eller loddrett. De var ikke interessert i oss. Javel, tenkte vi. Men, SÅ plutselig kom en
båt med svensker. DA plutselig hoppet de ut på kaien, pratet og greier og var
såååå hyggelige. Hmmm, tenkte vi, ble nesten litt fornærmet. Vi ble så glad for
å se den svenske båten, en skikkelig langturseiler. Hurra, nå får vi venner og
har noen å leke med. Da ville plutselige franskmennene som viste seg å ikke
være fransk med nederlandsk snakke med oss. Ble de litt sjalu kanskje når de så
hvor glad vi ble når svenskene kom?? Og vi fikk komme om bord til svenskene og
drikke vin og snakke langtur og greier. Da ble plutselig nederlenderne hyggelige og pratsomme
og vi hadde en lang prat om tur og Norge og seiling og det var så koselig. Etterpå
har vi ikke sett så mye til de igjen, var nok bare et blaff.

Nå er det dags å pakke baggen, Lene og jeg flyr hjem i
morgen. Lene skal gjøre seg ferdig i marinen og er tilbake i begynnelsen av
september for godt. Jeg skal avtjene mine 14 dager offshore for å brøfø
familien på tur. Reidun og Erin skal klamre seg til bryggen her noen dager for
det blåser skikkelig heftig om dagen. Etter det så skal de seile rolig ned mot
sør-England hvor jeg hopper på igjen om 14 dager. Utarbeider en heftig arbeidsliste nå som jeg
legger under hodeputen deres når jeg reiser. De har tisket og visket her i
flere dager, kanskje en liten kake og presang på gang. Jeg later som ingenting,
men har skjønt opplegget. Blir 49 år i disse dager, er’kje det herlig!

…. flere bilder :

http://bilder.sylea.no/#!home