REISEBREV NR 1: 18.juni 2015/Anne


Det første av mange reisebrev skrives med andakt. Det har
gått noen dager siden vi seilte inn til Inverness, og opplevelse av å endelig
være på lang seiltur synker inn. Inntrykkene fra de siste dagene i Bergen,
avreise fra Bryggen har tatt tid å fordøye.

Først dagene før avreise på Bryggen longside gode
seilevenner i Aries, Grete og Puffen, og HarryZ, Erik og Britt. Kos og vin i
cockpit innimellom slagene, gode historier og input til løsninger og utstyr på
båten. Fantastisk hjelp avreisedagen med trekking av reveliner til 3 rev til
cockpit ( Eriks supre løsning), hjelp til å heise Reidun i masten og hjelp da
de nye lensetaklene fra seilmakeren viste seg å være for korte. Fritjof og
Puffen fikset forlenger og vi fikk stå på bryggen og hilse våre kjære venner og
familie farvel.

For en opplevelse med Bryggen full av gode venner og familie
som kom for å ta farvel. En fantastisk opplevelse og minne for livet! Gode
klemmer og varme ord. En fantastisk tale
av Harald som rørte langt inn i hjerteroten og løsnet på tårene. Gode ord fra
Thomas og Beatrice om Morten og hans vakre barnehjem. Reidun får æren av å føre skuten ut Byfjorden
mens vi andre står på dekk og vinker.
Plutselig dukker våre venner Kjersti og Cathrine opp ved siden av oss og
eskorterer oss ut Vågen, først ved Sotra
broen slapp de oss og vinket farvel.

Jeg tror vi var tause hele veien ut Byfjorden, grepet av
stunden!

Første stopp er Hjellestad, Erin har avsluttende middag med
sine kolleger i Marinen og vi venter på henne der. Vi legger til kai og spiser
VERDENS BESTE lapskaus laget av ho mor!
For et sjakktrekk å be mutter’n lage mat J
Så sitter vi der….det er helt stille på sjøen og vi lar inntrykkene synke inn. «Jeg
føler nesten som om jeg har vært i mitt eget bryllup» sier skipperen.

Planen er å spise og sove og gjøre seg klar til Nordsjøen.
Sjekker været og det ser bra ut. Reidun sovner som en stein men jeg finner ikke
roen. Putler omkring i båten. Setter lys og sele og sart sender på vestene. Går
gjennom sjekklisten for havseilas og kjenner på sommerfuglene i magen. Kjenner på følelsen av å være med på noe helt
spesielt. Nå begynner eventyret!

Klokken 0600 13.06.2015 går vi fra kai på Hjellestad. Det er
blikk stille og vi motrer ut mot havet. I det vi legger Marsteinen Fyr bak oss
dukker det opp en flokk med hval og hilser oss farvel. Jeg ser på skuten vår og
vet hva hun tenker: «det er jammen på tide! I syv år har dere snakket om denne
lange turen, nå er jeg sååå klar!!»

Værmeldingen ser bra ut. N- NW vind 6-10ms. Navtex’en samarbeider
ikke. Jeg har avtalt før avreise med Erik om oppdatering på været underveis.
Klokken 10 tar vinden seg opp og vi heiser seil. Vinden inn 60 styrbord derfra
og inn til Inverness. For en lykke!! Setter likegodt to rev i seilet med en
gang og vi koster av gårde. Vi er på havet og har drømmeforhold
de neste 12 timene. Bølgene inn fra siden og LEA fryder seg. Matrosen sover og sover etter en lang natt
med venner og i tillegg Postafen innabords. Reidun sover og sover etter uker
med blodslit. Hver gang hun setter seg ned i cockpit så sovner hun. Ut på
ettermiddagen kvikner hun til og er tilbake for full mundur. Jeg benytter dagen
til å sette på en fotblokk på masten slik at 3 rev er komplett mtp reving fra
cockpit.

Klokken 20 passerer vi Heimdal. Jeg kaller opp Heimdal på
kanal 16, ingen svar. Kaller opp Esvagt som ligger like ved på kanal 16, ingen
svar… Hva, er radioen dø eller? Det er da jeg kommer på det hemmelige nummeret
jeg fikk av min hemmelige venn til det hemmelige stedet som jeg kunne ringe for
litt hemmelig uformell væroppdatering. Det viser seg også at vi plutselig har
tre streker på mobilen, sikkert en sender på Heimdal. (mye billigere enn satellitt
telefon) Jeg tar opp telefonen og har en hyggelig samtale med min hemmelige nye
venn, ber han sjekke om han ser oss på AIS og vi får sjekket radioen. De andre
to i cockpit blir ganske imponert over at jeg bare tar opp telefonen og ringer
min venn der ute i havet sånn plutselig. Poeng til meg! Jeg får vite at det er Esvagt Conveyor (tror
jeg…) som ligger der og da jeg kaller de opp igjen på kanal 16 får jeg svar. Vi
får en hyggelig prat og råd om passasje mellom plattformene foran oss og sier
god natt.

Det blåser opp utover kvelden og vinden øker til 10-12 ms og
sjøen øker litt på. Jeg tenker på å sette 3 rev i storseilet men venter. Det er
jo bare tull. Etter noen timer rever vi
igjen og det blir så utrolig mye bedre om bord. Med bølgene inn fra siden er
det mye bevegelse i båten.

« e det muuuuulig!!» Du har tørnet ut av bikken for vakt i
cockpit. Du har danset tango med klærne på dørken mens du prøver å kle på deg.
. LEA kaster på seg over bølgetoppene og bølgedalene og du hinker på en fot og
prøver å få på deg klærne med en hånd mens du holder deg fast i den andre. Kampen
er endelig vunnet: Anne1- båt og bølger 0 og du kommer deg endelig opp i
cockpit. Da kommer den snikende følelsen……..du skulle vel ikke egentlig tisse?

Vaktsystemet fungerte helt kanon. Vi er 2 i cockpit hele
tiden, lenge siden vi har vært på havet og et er trygt å være to tilstede. 2
timer i bikken, 2 timer ved roret og 2 timer i sovepose på benken i cockpit.
Erins lugar en sjøkøye. For en fantastisk følelse å krype under en varm dyne
etter 4 kalde timer i cockpit. Det rister og dundrer men du sovner som en
stein.

Søndag morgen kl 10 viser loggen at vi har seilt 208 nm, det
blir en gjennomsnittsfart på 8.2. Det er
helt fantastisk for en fartsfølelse du får når farten bikker 8 knop.

Autopiloten vår Kåre fikk en ansiktsløftning før
avreise.(gyrostabilisert). DET var en god investering. Han styrer skuten
gjennom bølgende som en gud! Hvorfor heter den Kåre, ja det er en lang
historie. Kort versjon: Når Reidun og jeg seilte LEA fra Bergen til Bodø alene
sommeren 2011 ble vi så lei av alle som lurte på om det var bare kvinnfolk om bord. Vi bestemte oss
derfor etter gjentatte ganger med dette spørsmålet å døpe om autopiloten til
Kåre. Neste gang vi kom til kai og gangene etter det så svarte vi bare «nei,
Kåre er med men han er nede»

Søndagen øker vinden og sjøen på. 14-15ms. Vi nærmer oss kysten av Skottland etter hvert
og sjøen er skikkelig kvapsete. Bølger litt fra alle kanter. Lea dundrer
igjennom, hun jobber og står i. Må si LEA og Kåre er et supert par. Vi bytter på skift, holder utkikk og lover is
til førstemann som ser land.

Klokken 20 skimter vi kysten av Skottland, sjøen roer seg
men det blåser enda 10-12 ms og vi koster av gårde. Vinden holder helt til kl
03. Herfra og inn motrer vi sakte innover.
Første møte med tidevann og strøm og greier og ifølge almanakken så må
vi slakke på farten for å time dette bra i forhold til LW.

Ved innseilingen til Inverness hilses vi velkommen av en
stor flokk delfiner. De leker lenge rundt baugen før de forsvinner ut for å
finne neste båt å leke med.

Kl 1000 legger vi til kai i Inverness Marina. For en
følelse! Seilmessig helt
fantastisk, gu’ kor gøy!

Hendelser underveis:

Rekkewire løsnet ( flett ny!), flaggstangen som hadde fått
seg et kakk tidligere knakk da rorvakten lente seg litt langt utover rekken),
akterlanterne sluttet å virke siste natten (kondens inni).

Plutselige skumle lyder fra skrog natt til søndag: en
utrolig ekkel følelse da det hørtes ut som om lydene kom fra roret. Full fart
inn gjennom akterkabin for å sjekke, hjertet ikke bare litt men mye i halsen.
Nei, ikke roret! Puh! Det viste seg å være vibrasjon fra vindmøllefeste på
targa som forplantet seg ned gjennom targabøylen til skrog.

Dingyen på dekk flyttet seg i en bølge. Diesellekkasje fra
tidligere flyttet på seg og fant nye veier og dukket frem under komfyren…..Toalettet
fremme skvulpet over og dekket hele dørken… der sto skoene våre gitt………navtex
funket ikke og ais sendte ikke ut skikkelige signal….og vi har med feil pumpe
til syklene våre..

Læringspunkt:

Vi må montere bøyle ved begge rattkonsollene i cockpit, per
nå for lite å holde seg i når vi forflytter oss i cockpit når LEA danser tango
på havet

Må ha våtservietter om bord til kort vask av utvalgte
kroppsdeler underveis. Blir ikke akkurat noe dusj underveis gitt…

Lasagne fra Storcashen suger

Lapskaus og boller fra mor er KONGE!

1.leg er gjennomført med glans. Vi koste oss og vi utfordret
oss litt på vær og vind. Nå skal vi kose oss i Inverness. På lørdag kommer
Lene, Solveig og Harald og da tar vi fatt på Caledonia Canalen

Ship O’Hoi